Klarer du å hoppe til månen? Kan du løfte et fjell? Greier du å leve et helt liv uten å gjøre en eneste feil? Svaret på disse spørsmålene blir et klart; nei. Men du og du som vi forsøker. Ubevisst eller bevisst krever vi en hel masse av oss selv. Galskapen er at vi ikke stopper der. Vi er nemlig fantastisk flinke til å legge urimelige krav på de rundt oss også. ”Hvorfor har du ikke gjort det”, ”Se og skjerp deg”, ”Fy så slappe og sløve de kristne i den og den menigheten har blitt”, ”Husk nå å les Bibelen og be hver dag”. ”Rør ikke. Ta ikke. Smak ikke –listen” kan bli uendelig lang, i hvert fall hos meg (Koloss.2:21-22).
Sannheten er at ingen greier å leve et perfekt liv. Vi faller alle, uten unntak, i så mangt. Vi er ufullkomne, utilstrekkelige og svake. Dette vet Gud. Jødene visste ikke det. Derfor gav Gud de Loven. Loven kom for å vise at de ikke greide å leve opp til Guds standard. Loven skulle fremprovosere en erkjennelse av synd (Rom.3:20). Istedenfor å falle på sine knær og trygle om tilgivelse og be Gud sende en frelser som kunne redde dem, sa jødene: ”Ok, Gud. Alt det du sier, det skal vi gjøre. Nema problema. Dette fikser vi. Vi vil gjøre vårt ytterste i å leve etter dine krav” (2.Mos.19:8). Slik begynte jødene sin vandring på egenrettferdighetens vei, den egenrettferdighet som kommer ved å forsøke og holde Loven (Filipp.3:9, Rom.10:3). Jødene prøvde å hoppe til månen, forsøkte så godt det gikk å løfte fjell, anstrengte seg daglig ved hjelp av bud, regler og forskrifter i å leve et helt liv uten å synde – men det gikk ikke.
Vet du, det går ikke for deg og meg heller. Vi greier ikke å leve slik Gud vil. Det er derfor vi trenger en frelser. En som i vårt sted kunne oppfylle alle Guds krav. En som kunne utslette synden og gjøre oss rettferdige. Derfor sendte Gud sin Sønn. Rom 3:21-27 beskriver Guds rettferdighet i Jesus Kristus slik:
”Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov”.
Å smake Guds rettferdighet er se Jesus Kristus korsfestet i ditt sted, død i ditt sted, begravet i ditt sted og oppreist i ditt sted så at Han, i ditt sted, ble din rettferdighet!
Ha en nådefull dag.
Disiplene
lørdag 5. januar 2008
torsdag 3. januar 2008
4 Januar ”Kjenn og tro på Guds kjærlighet til deg”
Har du noen gang fått en stor, varm ”bamseklem”? Når klemmen er gitt fra et hjerte som virkelig mener noe med det, er dette noe av det beste jeg får. Jeg kjenner jeg er elsket. Jeg er trodd på, akseptert og satt pris på. En gang mens Øst Europa fremdeles var ”stengt” på grunn av kommunismen, reiste jeg og noen kammerater inn i Tsjekkoslovakia med bibler. En av pastorene vi oppsøkte ble så glad at han gav meg en slik ”bamseklem”. Den var så hard og så intens at nesen fikk seg en knekk. Blodet rant i strie strømmer, tårene trillet, men jeg følte meg elsket. Elsket intenst og uhemmet. Elsket med en klem som kjentes i flere uker etterpå.
1.Joh 4:16 forteller Johannes oss noe interessant: Han sier ”Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss”. Smak på ordene en stund…vi har kjent….vi har trodd….Man kan altså både kjenne og tro på den kjærlighet Gud har til oss. Det er altså ikke slik at vi bare skal tro på Guds kjærlighet. På samme måte som jeg følte den Tsjekkoslovakiske pastorens klem i flere uker etterpå, kan vi kjenne Guds kjærlighet!
Å kjenne Guds kjærlighet er ikke en engangserfaring. Gud vil at vi skal kjenne denne kjærligheten hver eneste dag. Hver eneste våkne tid på døgnet kan du og jeg nyte av at vi kjenner Guds grenseløse og ubetingede kjærlighet. Det greske ordet for ”kjenne” er ordet ”ginosko” som betyr å kjenne intimt. Det samme ordet blir brukt i den greske oversettelsen av GT (Septuaginta) i 1.Mosebok 4:1 hvor det står ”Adam holdt seg til (ginosko) sin hustru og hun ble med barn”. Slik vil Gud at vårt forhold til Ham skal være. Intimt. Nært. Varmt. Så harde er Guds klemmer at du kjenner det i ukevis etterpå.
La Gud være som Solen. Se opp mot Ham, bli varm og velsignet!
Disiplene
1.Joh 4:16 forteller Johannes oss noe interessant: Han sier ”Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss”. Smak på ordene en stund…vi har kjent….vi har trodd….Man kan altså både kjenne og tro på den kjærlighet Gud har til oss. Det er altså ikke slik at vi bare skal tro på Guds kjærlighet. På samme måte som jeg følte den Tsjekkoslovakiske pastorens klem i flere uker etterpå, kan vi kjenne Guds kjærlighet!
Å kjenne Guds kjærlighet er ikke en engangserfaring. Gud vil at vi skal kjenne denne kjærligheten hver eneste dag. Hver eneste våkne tid på døgnet kan du og jeg nyte av at vi kjenner Guds grenseløse og ubetingede kjærlighet. Det greske ordet for ”kjenne” er ordet ”ginosko” som betyr å kjenne intimt. Det samme ordet blir brukt i den greske oversettelsen av GT (Septuaginta) i 1.Mosebok 4:1 hvor det står ”Adam holdt seg til (ginosko) sin hustru og hun ble med barn”. Slik vil Gud at vårt forhold til Ham skal være. Intimt. Nært. Varmt. Så harde er Guds klemmer at du kjenner det i ukevis etterpå.
La Gud være som Solen. Se opp mot Ham, bli varm og velsignet!
Disiplene
onsdag 2. januar 2008
3. Januar ”Smak og se at Jehova er god”
”Jeg liker ikke jordbær med fløte og sukker”, sa ett av barna mine til meg her om dagen. ”Har du smakt det noen gang da?”, spurte jeg. ”Å, neiiiiiiiiiiii…æsssjjjjj!!!”, var svaret jeg fikk tilbake. Noe så trist. Her hadde vi ”verdens beste dessert” og gutt-ungen nektet å åpne munnen. Hvorfor? Han hadde ikke smakt og kjent at jordbær med fløte og sukker faktisk var godt.
Gud er en god Gud. Han er full av omtanke, kjærlighet, varme og fremtidstro når Han tenker på deg. I Guds nærhet finnes det hvile, håp, omsorg og gjenopprettelse. Men hva gjør vi med det? Jo, de fleste av oss ”åpner ikke munnen og smaker”. Hvorfor ikke? Ikke fordi vi ikke vil eller har lyst, men fordi vi rett og slett ikke har tid. Vi har ikke tid til å sitte ved matbordet og åpne opp munnen for å ta i mot Guds grenseløse og ubetingede godhet i mot oss.
Marta var en slik person. Når Jesus først kom på besøk hadde hun ikke tid til å ”smake”. Det var mer høflig og ”åndelig” å varte opp Mesteren. Men hun smakte ikke. Gud vil at vi skal smake Ham. Ta i mot fra Ham. Gratis. Ubetinget. Så mye vi måtte ha behov for. Drikke inn av Guds godhet og kjærlighet så at vi raver rundt berusede av Ham. Blir smittebærere av Hans ubegrensede godhet.
Martas søster, Maria, satt ved Jesu føtter. Hun hadde valgt den gode del. Hun hadde valgt å smake. Når et menneske smaker på Guds godhet blir det forvandlet. Forvandlingen skjer innenifra og ut. Det er en ekte forvandling. Forvandlingens frukt er når innsiden vokser seg så stor at utsiden blir lik innsiden. Det skjedde med Maria. Hun fulgte sin Mester helt frem til korset. Hvorfor? Hun smakte. Hun kjente. Hun erfarte Guds godhet og kunne ikke la være å følge Jesus. Viljen hadde blitt forvandlet. Ønskene i livet var omprioritert. Fokuset i hennes liv var fra og med nå ”La oss smake og se at Jehova er god” (Salme 34:9).
La dette bli dagen hvor du våger å smake på Gud.
Disiplene
Gud er en god Gud. Han er full av omtanke, kjærlighet, varme og fremtidstro når Han tenker på deg. I Guds nærhet finnes det hvile, håp, omsorg og gjenopprettelse. Men hva gjør vi med det? Jo, de fleste av oss ”åpner ikke munnen og smaker”. Hvorfor ikke? Ikke fordi vi ikke vil eller har lyst, men fordi vi rett og slett ikke har tid. Vi har ikke tid til å sitte ved matbordet og åpne opp munnen for å ta i mot Guds grenseløse og ubetingede godhet i mot oss.
Marta var en slik person. Når Jesus først kom på besøk hadde hun ikke tid til å ”smake”. Det var mer høflig og ”åndelig” å varte opp Mesteren. Men hun smakte ikke. Gud vil at vi skal smake Ham. Ta i mot fra Ham. Gratis. Ubetinget. Så mye vi måtte ha behov for. Drikke inn av Guds godhet og kjærlighet så at vi raver rundt berusede av Ham. Blir smittebærere av Hans ubegrensede godhet.
Martas søster, Maria, satt ved Jesu føtter. Hun hadde valgt den gode del. Hun hadde valgt å smake. Når et menneske smaker på Guds godhet blir det forvandlet. Forvandlingen skjer innenifra og ut. Det er en ekte forvandling. Forvandlingens frukt er når innsiden vokser seg så stor at utsiden blir lik innsiden. Det skjedde med Maria. Hun fulgte sin Mester helt frem til korset. Hvorfor? Hun smakte. Hun kjente. Hun erfarte Guds godhet og kunne ikke la være å følge Jesus. Viljen hadde blitt forvandlet. Ønskene i livet var omprioritert. Fokuset i hennes liv var fra og med nå ”La oss smake og se at Jehova er god” (Salme 34:9).
La dette bli dagen hvor du våger å smake på Gud.
Disiplene
tirsdag 1. januar 2008
2. Januar ”Gud er kjærlighet”
Mange mennesker i dag sier de kjenner Gud. Ser vi på de som hevder de tilhører Ham, skulle man tro Gud representerte splittelse, anklage og forvirring. Mye ondt og urettferdig har skjedd i Guds navn. Men Bibelens Gud er ikke slik. Han representerer noe helt annet. Bibelen sier at ”Gud er kjærlighet” (1.Joh.4:8).
I går så vi at det største av alle ting var nettopp kjærligheten. Det greske ordet som ble brukt var ikke Eros (erotisk kjærlighet) Fileo (nestekjærlihghet) eller Storge (en nær vennskapskjærlighet). Nei det greske ordet er AGAPE-kjærlighet. Guds type kjærlighet. En kjærlighet som øser ut velvilje, nåde, barmhjertighet, godhet og mildhet -på-tross-av- våre mangler, feil, ja til og med synd. Slik er Gud. Gud er kjærligheten personifisert.
Gud vil at vi skal lære Ham å kjenne. Ikke som en Gud som står klar med pisken så fort vi gjør noe galt. Gud vil at vi skal kjenne Ham som selve kjærligheten. Hans kjærlighet er konstant. Han kan ikke la være å elske. Det er Hans natur. Som en kjærlig far våker over sine barn og ønsker dem kun det beste, er Guds grenseløse kjærlighet over våre liv.
I dag smiler Gud til deg. Han fryder seg over at nettopp du har oppdaget Ham som din kjærlige far. Gud liker deg såpass at Han lengter etter å få kunne gi deg alt det gode Han har for din ånd, din sjel og din kropp. Guds kjærlighet tar initiativ. Guds kjærlighet er oppsøkende og raus. Kjærligheten ønsker deg det beste. Kjærligheten ofrer alt for at du og jeg skal ha det godt. La oss åpne oss opp å kjenne at Gud er kjærlighet!
Våg å slipp Hans kjærlighet inn i din hverdag.
Disiplene
I går så vi at det største av alle ting var nettopp kjærligheten. Det greske ordet som ble brukt var ikke Eros (erotisk kjærlighet) Fileo (nestekjærlihghet) eller Storge (en nær vennskapskjærlighet). Nei det greske ordet er AGAPE-kjærlighet. Guds type kjærlighet. En kjærlighet som øser ut velvilje, nåde, barmhjertighet, godhet og mildhet -på-tross-av- våre mangler, feil, ja til og med synd. Slik er Gud. Gud er kjærligheten personifisert.
Gud vil at vi skal lære Ham å kjenne. Ikke som en Gud som står klar med pisken så fort vi gjør noe galt. Gud vil at vi skal kjenne Ham som selve kjærligheten. Hans kjærlighet er konstant. Han kan ikke la være å elske. Det er Hans natur. Som en kjærlig far våker over sine barn og ønsker dem kun det beste, er Guds grenseløse kjærlighet over våre liv.
I dag smiler Gud til deg. Han fryder seg over at nettopp du har oppdaget Ham som din kjærlige far. Gud liker deg såpass at Han lengter etter å få kunne gi deg alt det gode Han har for din ånd, din sjel og din kropp. Guds kjærlighet tar initiativ. Guds kjærlighet er oppsøkende og raus. Kjærligheten ønsker deg det beste. Kjærligheten ofrer alt for at du og jeg skal ha det godt. La oss åpne oss opp å kjenne at Gud er kjærlighet!
Våg å slipp Hans kjærlighet inn i din hverdag.
Disiplene
1. Januar "Størst av alt er kjærligheten"
Alle mennesker ønsker å oppnå noe i sine liv. Viktigheten av at ”jeg må få meg en karriere” blir større og større for veldig mange. I dag måles man gjerne etter hva man gjør – ikke etter hvem man er. Hvor ofte har vi ikke målt mennesker etter spørsmålet ”Hei. Hva heter du og hva jobber du med?”. Selv i kristne menigheter har målbare enheter vært i sentrum og vi har fått et usunt jag etter å produsere og fullføre visjoner og drømmer.
I et slikt ”rotterace” av en livsstil blir det fort tapere. Mange tapere. Livsstil sykdommer som hjerteinfarkt, utbrenthet, diabetes 2, og andre psykososiale og psykosomatiske sykdommer florerer mer enn før. En rask titt på skilsmissestatistikken viser også hvordan vi lever livene våre. Menneskene mister seg selv og Gud midt i livets travle hverdag.
Bibelen gir oss helt andre verdier enn det verden gjør. Den lærer oss at ”Størst av alt er kjærligheten”(1.Kor.13:13). Kjærlighet er altså det som betyr noe når alt kommer til alt. Kjærligheten er størst. Kjærligheten er viktigst. Ingen sosial status, ingen lønnsforhøyelse eller materielle eiendeler kan måle seg med hva kjærligheten gjør for oss mennesker. Kjærlighet er det som bærer både deg, din familie og menighet igjennom. Alt annet blekner i lyset av kjærligheten.
La oss bytte mål i livet. La oss fra og med denne dagen sette høyest det Gud setter høyest. La oss ta i mot den kjærlighet som Han elsker oss med og gi den til andre. La oss bevare våre hjerter myke, godt dyppet ned i Hans grenseløse kjærlighet til oss.
La oss elske fordi Han elsket oss først. For større enn alle andre ting i dette livet og i det liv som kommer, er faktisk kjærligheten.
Disiplene
I et slikt ”rotterace” av en livsstil blir det fort tapere. Mange tapere. Livsstil sykdommer som hjerteinfarkt, utbrenthet, diabetes 2, og andre psykososiale og psykosomatiske sykdommer florerer mer enn før. En rask titt på skilsmissestatistikken viser også hvordan vi lever livene våre. Menneskene mister seg selv og Gud midt i livets travle hverdag.
Bibelen gir oss helt andre verdier enn det verden gjør. Den lærer oss at ”Størst av alt er kjærligheten”(1.Kor.13:13). Kjærlighet er altså det som betyr noe når alt kommer til alt. Kjærligheten er størst. Kjærligheten er viktigst. Ingen sosial status, ingen lønnsforhøyelse eller materielle eiendeler kan måle seg med hva kjærligheten gjør for oss mennesker. Kjærlighet er det som bærer både deg, din familie og menighet igjennom. Alt annet blekner i lyset av kjærligheten.
La oss bytte mål i livet. La oss fra og med denne dagen sette høyest det Gud setter høyest. La oss ta i mot den kjærlighet som Han elsker oss med og gi den til andre. La oss bevare våre hjerter myke, godt dyppet ned i Hans grenseløse kjærlighet til oss.
La oss elske fordi Han elsket oss først. For større enn alle andre ting i dette livet og i det liv som kommer, er faktisk kjærligheten.
Disiplene
tirsdag 18. desember 2007
Daglige andakter fra 1. Januar 2008
På grunn av trøbbel med internett på kanariøyene har vi ikke fått lagt ut andakter den senere tiden. De gode nyhetene er derimot, at fra 1. Januar 2008 garanterer vi nye, friske andakter hver dag.
Disiplene ønsker deg et velsignet og rikt 2008!
Disiplene ønsker deg et velsignet og rikt 2008!
onsdag 5. desember 2007
17. August ”Jesus Kristus – Rettferdighetens brynje”
I går så vi at vi er i en kosmisk krig. Dette er et faktum om vi liker det eller ikke, vil det eller ikke. Vi så også at Gud i sin nåde hadde gitt oss en rustning som vi skulle ikle oss. I dag skal vi fortsette å studere Guds fulle rustning.
Brynjen var den delen av den romerske rustningen som beskyttet hjertet, nyrer og lunger, ja faktisk det meste av kroppen. Med andre ord var brynjen en livsviktig del av rustningen. Paulus vil med dette fortelle oss at vår forståelse av den rettferdighet vi fikk i Kristus Jesus, er en livsviktig del av vår åndelige rustning. Bibelen forklarer nemlig at Jesus har blitt vår rettferdighet (1.Kor.1:30)!
Vi behøver altså ikke stresse for å bli noe vi allerede har blitt. Religionene i verden forsøker å oppnå frelse ved hjelp av prestasjoner. Vi, som har tatt i mot Guds rettferdighet i Kristus, kan hvile i at vi allerede er godkjent av Gud. Vår rettferdighet er jo ikke basert på våre gjerninger, men på personen Jesus. Han er vår rettferdighet. Denne sannhet fungerer som en brynje i våre liv. Når vi nå innser at vi var dødsdømte på grunn av vår synd (Rom.6:23), men at Gud i sin nåde gav oss sin egen rettferdighet mens vi enda var syndere (2.Kor.5:21, Rom.5:6-10), forstår vi at vi ikke har blitt rettferdige av vår egen fortjeneste, men av Guds nåde (1.Kor.15:10). Satan kan derfor ikke angripe oss med hovmodighet, selvrettferdighet eller argument om at vi ikke er gode nok. Som frelste har vi nemlig en gang for alltid blitt fullkomne. Det er ikke vårt verk, det er Hans (Hebr.10:14). Det er nåde over nåde!
I dag oppmuntrere jeg deg til å meditere over Rom 4:5-8. Når du gjør det, vil en forståelse av hva Guds Rettferdighet er, vokse seg sterk i ditt indre menneske. ”Rettferdighetens brynje” blir tatt på, og du vil erfare en seirende dag.
La oss meditere:
”Den som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Slik priser også David det menneske lykkelig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Lykkelige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Lykkelig er den mann som Herren ikke tilregner synd”.
Brynjen var den delen av den romerske rustningen som beskyttet hjertet, nyrer og lunger, ja faktisk det meste av kroppen. Med andre ord var brynjen en livsviktig del av rustningen. Paulus vil med dette fortelle oss at vår forståelse av den rettferdighet vi fikk i Kristus Jesus, er en livsviktig del av vår åndelige rustning. Bibelen forklarer nemlig at Jesus har blitt vår rettferdighet (1.Kor.1:30)!
Vi behøver altså ikke stresse for å bli noe vi allerede har blitt. Religionene i verden forsøker å oppnå frelse ved hjelp av prestasjoner. Vi, som har tatt i mot Guds rettferdighet i Kristus, kan hvile i at vi allerede er godkjent av Gud. Vår rettferdighet er jo ikke basert på våre gjerninger, men på personen Jesus. Han er vår rettferdighet. Denne sannhet fungerer som en brynje i våre liv. Når vi nå innser at vi var dødsdømte på grunn av vår synd (Rom.6:23), men at Gud i sin nåde gav oss sin egen rettferdighet mens vi enda var syndere (2.Kor.5:21, Rom.5:6-10), forstår vi at vi ikke har blitt rettferdige av vår egen fortjeneste, men av Guds nåde (1.Kor.15:10). Satan kan derfor ikke angripe oss med hovmodighet, selvrettferdighet eller argument om at vi ikke er gode nok. Som frelste har vi nemlig en gang for alltid blitt fullkomne. Det er ikke vårt verk, det er Hans (Hebr.10:14). Det er nåde over nåde!
I dag oppmuntrere jeg deg til å meditere over Rom 4:5-8. Når du gjør det, vil en forståelse av hva Guds Rettferdighet er, vokse seg sterk i ditt indre menneske. ”Rettferdighetens brynje” blir tatt på, og du vil erfare en seirende dag.
La oss meditere:
”Den som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Slik priser også David det menneske lykkelig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Lykkelige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Lykkelig er den mann som Herren ikke tilregner synd”.
tirsdag 4. desember 2007
16. August "Jesus Kristus - Sannhetens belte"
Som kristen er du i en krig om du vet det eller ikke, vil det eller ikke. Siden syndefallets første dag og frem til Guds store vredesdag ved slaget ved Harmageddon (Åp.16), kommer det til å være en kosmisk krig mellom Gud og Hans familie på den ene siden og Satan og hans hær på den andre.
Selv om Jesus vant en evig seier på korset, forsøker vår avvæpnede fiende å skape så mye trøbbel for oss som overhode mulig (Joh.10:10, 1.Peter 5:8). Men frykt tikke, for som den omsorgsfulle og vise hærfører Han er, har Gud gitt deg den nødvendige rustningen for å overvinne fiendens angrep. Velger vi å ta på oss denne rustningen hver dag og leve i den, har ikke fiendens angrep en sjanse. Guds fulle rustning har et navn. Hans navn er Jesus.
Det første en romersk soldat måtte ta på seg når han skulle bære sin rustning var et belte. Beltet forhindret alle løse klær fra å flagre fritt rundt soldaten slik at han ikke ble hindret i striden. Paulus snakker om at Sannheten er et slikt belte. For å ta på seg Guds fulle rustning, må altså en kristen leve i sannheten (3.Joh.1:4).
Hva betyr det å leve i sannheten? Jo først og fremst er sannheten en person, personen Jesus Kristus (Joh.14:6). Når vi lar Ham få elske oss, er det lett å leve et liv i sannhet. Det er til og med slik at Jesus er vår sannhet. Følger vi Ham, lever vi automatisk et liv i sannheten.
Guds Ord er også sannheten (Joh.17:17). En kristen står for sannheten (Gal.4:16), er tro mot sannheten (Ef.4:15), handler i henhold til sannheten (Joh.3:21), kjenner sannheten (1.Joh.2:21), forkynner sannheten (Joh.18:37) og er en medarbeider for sannheten (3.Joh.1:8). Å leve i sannhet er også synonymt med å leve i lyset med sitt liv. Det vil si å leve åpent og ærlig både overfor Gud og mennesker (1.Joh.1:3-7). Lar vi Jesus i oss få produsere denne kjærligheten til Sannhet, får Satan vanskeligheter med å plage oss.
I dag oppfordrer jeg deg til å se Jesus som Sannhetens belte. Lev i lyset slik som Han er lys og nyt et seirende liv.
Selv om Jesus vant en evig seier på korset, forsøker vår avvæpnede fiende å skape så mye trøbbel for oss som overhode mulig (Joh.10:10, 1.Peter 5:8). Men frykt tikke, for som den omsorgsfulle og vise hærfører Han er, har Gud gitt deg den nødvendige rustningen for å overvinne fiendens angrep. Velger vi å ta på oss denne rustningen hver dag og leve i den, har ikke fiendens angrep en sjanse. Guds fulle rustning har et navn. Hans navn er Jesus.
Det første en romersk soldat måtte ta på seg når han skulle bære sin rustning var et belte. Beltet forhindret alle løse klær fra å flagre fritt rundt soldaten slik at han ikke ble hindret i striden. Paulus snakker om at Sannheten er et slikt belte. For å ta på seg Guds fulle rustning, må altså en kristen leve i sannheten (3.Joh.1:4).
Hva betyr det å leve i sannheten? Jo først og fremst er sannheten en person, personen Jesus Kristus (Joh.14:6). Når vi lar Ham få elske oss, er det lett å leve et liv i sannhet. Det er til og med slik at Jesus er vår sannhet. Følger vi Ham, lever vi automatisk et liv i sannheten.
Guds Ord er også sannheten (Joh.17:17). En kristen står for sannheten (Gal.4:16), er tro mot sannheten (Ef.4:15), handler i henhold til sannheten (Joh.3:21), kjenner sannheten (1.Joh.2:21), forkynner sannheten (Joh.18:37) og er en medarbeider for sannheten (3.Joh.1:8). Å leve i sannhet er også synonymt med å leve i lyset med sitt liv. Det vil si å leve åpent og ærlig både overfor Gud og mennesker (1.Joh.1:3-7). Lar vi Jesus i oss få produsere denne kjærligheten til Sannhet, får Satan vanskeligheter med å plage oss.
I dag oppfordrer jeg deg til å se Jesus som Sannhetens belte. Lev i lyset slik som Han er lys og nyt et seirende liv.
lørdag 1. desember 2007
15. August "Vår befrier"
Paulus sier noe interessant i 1Kor 1:9. Her sier han: ”Gud er trofast, han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre”.Gud har altså gitt oss et hellig og særs viktig kall, nemlig å ha samfunn med Hans Sønn, Jesus Kristus.
Jo mer vi lærer Jesus å kjenne, jo mer befriet blir vi. Joh 8:36 sier jo: ”Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri”. Disse månedene har vi sett at Jesus har befridd oss fra syndens makt, sykdommens forbannelse, egoets ondskap og religionens villfarelse. Vi kan i sannhet si at Jesus har blitt vår befrier. En befrier fra synd, sykdom, død og djevelskap.
I dag oppfordrer jeg deg til å fortsette med å ha ”samfunn med Jesus”. Dette samfunnet med Ham gjør noe med oss. Det gjør noe med vårt hjerte, med vår sjel og med vår kropp. Isteden for å tenke på ”meg-mitt og mine” – vil Herren i oss rette fokuset på vår neste. Istedenfor sykdom, depresjon og død vil Herren gi liv og overflod av liv (Joh.10:10). Istedenfor synd, verdslighet og egenrådighet vil Jesus bringe nåde, rettferdighet og nestekjærlighet.
Jesus er vår befrier. En befrier som løser oss fra trelldom og bringer oss ut i fritt rom. Et rom hvor kjærligheten er den rådende kraften. Kjærligheten til Gud og kjærligheten til mennesker. I dette frie rom kan vi nyte av det gode livet Gud selv har gitt oss. Her kan vi være oss selv, finne ro og hente ny styrke. Jesuslivet i oss ”gir oss og andre mer enn seier” (Rom.8:37) i en ellers så hektisk verden.
La dagen i dag bli en dag hvor din befrier får fortsette sin prosess i deg. La Ham få gjøre sin gjerning. La Kristus få vinne skikkelse i deg slik at din Kristus-likhet blir andre menneskers frihet. Tal ordet. Tal trøst. Tal sannhet, oppmuntring og formaning, for når Jesus får slippe til blir vi ”virkelig fri”.
Jo mer vi lærer Jesus å kjenne, jo mer befriet blir vi. Joh 8:36 sier jo: ”Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri”. Disse månedene har vi sett at Jesus har befridd oss fra syndens makt, sykdommens forbannelse, egoets ondskap og religionens villfarelse. Vi kan i sannhet si at Jesus har blitt vår befrier. En befrier fra synd, sykdom, død og djevelskap.
I dag oppfordrer jeg deg til å fortsette med å ha ”samfunn med Jesus”. Dette samfunnet med Ham gjør noe med oss. Det gjør noe med vårt hjerte, med vår sjel og med vår kropp. Isteden for å tenke på ”meg-mitt og mine” – vil Herren i oss rette fokuset på vår neste. Istedenfor sykdom, depresjon og død vil Herren gi liv og overflod av liv (Joh.10:10). Istedenfor synd, verdslighet og egenrådighet vil Jesus bringe nåde, rettferdighet og nestekjærlighet.
Jesus er vår befrier. En befrier som løser oss fra trelldom og bringer oss ut i fritt rom. Et rom hvor kjærligheten er den rådende kraften. Kjærligheten til Gud og kjærligheten til mennesker. I dette frie rom kan vi nyte av det gode livet Gud selv har gitt oss. Her kan vi være oss selv, finne ro og hente ny styrke. Jesuslivet i oss ”gir oss og andre mer enn seier” (Rom.8:37) i en ellers så hektisk verden.
La dagen i dag bli en dag hvor din befrier får fortsette sin prosess i deg. La Ham få gjøre sin gjerning. La Kristus få vinne skikkelse i deg slik at din Kristus-likhet blir andre menneskers frihet. Tal ordet. Tal trøst. Tal sannhet, oppmuntring og formaning, for når Jesus får slippe til blir vi ”virkelig fri”.
mandag 19. november 2007
14 August ”Han som trøster oss i all vår trengsel"
Det finnes så mange ”knuste” mennesker rundt oss. Mennesker med psykiske, fysiske, sosiale og økonomiske problem. Jeg føler meg helt ”mørbanket” på innsiden bare å tenke på alle de flotte, ærlige og oppriktige menneskene der ute som sliter, som ikke får sove i natt og som av ulike årsaker gruer seg til morgendagen. Livet kan i sannhet være både tøft og tungt for alle og enhver.
Når Jesus vandret på Jorden, traff han slike nedbrutte mennesker hele tiden. Hans hjerte blødde for disse menneskene. ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har det ond”, sa han i Matt.9:12. Og ”Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde”(Matt.9:36). Jesus har et spesielt hjerte for de som sliter. Det er derfor Filipperne 2:1 sier at det finnes ”trøst i Kristus” og 2.Kor 1:5 som sier at ”vår trøst er rikelig ved Kristus”. Men hvordan kan Jesus være den som trøster oss i all vår trengsel?
For det første skal du vite at Jesus elsker deg som du er. Når du tilhører Ham, er du blitt hans ”elskede, utvalgte og hellige” (Rom.1:7). Hans kjærlighet er lidenskapelig og het. Han elsker deg på tross av feil, brister og tragiske omstendigheter. Til og med om du har sviktet Ham, svikter Han ikke deg (2.Tim.2:13).
For det andre skal du vite at Jesu kjærlighet ikke en platonsk kjærlighet. Den er praktisk. Det betyr at Han vil trøste og hjelpe deg dersom du ber Ham om det. ”Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen”, sier Han i Joh.16:24. Tenk, det er sannelig en stor trøst! ”Men, jeg har jo bedt – og ingenting skjer”, kan du kanskje tenke. Det du kanskje har glemt når du tenker slik, er at vår Gud har full kontroll. Er det ikke han som har sagt til deg at ”Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg! Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd”. (Jes.41:9-10). Jesus Kristus ser det hele og fulle bildet. Han forstår at du har det vondt og at du raskt behøver en løsning på problemet ditt. Det som blir din oppgave er å hvile i det faktum at Han både kan og vil hjelpe og forstå at Han har full kontroll på situasjonen du er oppe i.
Til slutt vil jeg minne deg på at Jesus bruker sin menighet. I menigheten finnes det hyrder som er kvalifiserte til å hjelpe deg. De elsker deg med Jesu kjærlighet og er kalte av Gud til å bistå deg i din situasjon. Jak 5:14-15 forteller oss noe viktig. Her sies det ”Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt”. Det å ta kontakt med menighetens eldste er ikke flaut eller et tegn på svaket. Det er Guds gode ordning som kan hjelpe deg på veien.
I dag oppmuntrer jeg oss alle ”som fortsatt har hode over vann” til å ta hånd om alle syke, svake og fattige rundt oss. La oss be for dem, besøke dem og hjelpe dem så godt vi kan. ”Om ett lem lider, så lider vi alle med” (1.Kor.12:26). For som 2.Kor. 1:3 sier det ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud”.
Ha en spennende dag i Jesu fotspor.
Når Jesus vandret på Jorden, traff han slike nedbrutte mennesker hele tiden. Hans hjerte blødde for disse menneskene. ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har det ond”, sa han i Matt.9:12. Og ”Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde”(Matt.9:36). Jesus har et spesielt hjerte for de som sliter. Det er derfor Filipperne 2:1 sier at det finnes ”trøst i Kristus” og 2.Kor 1:5 som sier at ”vår trøst er rikelig ved Kristus”. Men hvordan kan Jesus være den som trøster oss i all vår trengsel?
For det første skal du vite at Jesus elsker deg som du er. Når du tilhører Ham, er du blitt hans ”elskede, utvalgte og hellige” (Rom.1:7). Hans kjærlighet er lidenskapelig og het. Han elsker deg på tross av feil, brister og tragiske omstendigheter. Til og med om du har sviktet Ham, svikter Han ikke deg (2.Tim.2:13).
For det andre skal du vite at Jesu kjærlighet ikke en platonsk kjærlighet. Den er praktisk. Det betyr at Han vil trøste og hjelpe deg dersom du ber Ham om det. ”Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen”, sier Han i Joh.16:24. Tenk, det er sannelig en stor trøst! ”Men, jeg har jo bedt – og ingenting skjer”, kan du kanskje tenke. Det du kanskje har glemt når du tenker slik, er at vår Gud har full kontroll. Er det ikke han som har sagt til deg at ”Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg! Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd”. (Jes.41:9-10). Jesus Kristus ser det hele og fulle bildet. Han forstår at du har det vondt og at du raskt behøver en løsning på problemet ditt. Det som blir din oppgave er å hvile i det faktum at Han både kan og vil hjelpe og forstå at Han har full kontroll på situasjonen du er oppe i.
Til slutt vil jeg minne deg på at Jesus bruker sin menighet. I menigheten finnes det hyrder som er kvalifiserte til å hjelpe deg. De elsker deg med Jesu kjærlighet og er kalte av Gud til å bistå deg i din situasjon. Jak 5:14-15 forteller oss noe viktig. Her sies det ”Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt”. Det å ta kontakt med menighetens eldste er ikke flaut eller et tegn på svaket. Det er Guds gode ordning som kan hjelpe deg på veien.
I dag oppmuntrer jeg oss alle ”som fortsatt har hode over vann” til å ta hånd om alle syke, svake og fattige rundt oss. La oss be for dem, besøke dem og hjelpe dem så godt vi kan. ”Om ett lem lider, så lider vi alle med” (1.Kor.12:26). For som 2.Kor. 1:3 sier det ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud”.
Ha en spennende dag i Jesu fotspor.
torsdag 15. november 2007
13. August ”Han som midt i uken får Matoffer og Slaktoffer til å opphøre”.
Matoffer og slaktoffer var velkjente ting for en jøde. Et matoffer var det samme som et grødeoffer, nemlig en ofring til Jehova som kom fra planteriket. Et slaktoffer var et offer frembrakt av det ypperste innen dyreriket. Jødene overlot ofrene til det Aronittiske presteskapet som sto for selve de rituelle offerhandlingene. Alle offer, slaktoffer som matoffer, var basert på det Mosaiske forbundet og var nøye kontrollert av lover og regler (3.Mos.2-7).
Det at Matoffer og Slaktoffer skulle opphøre var en utenkelig ting for en jøde. Om så skulle bli tilfelle, ja da måtte Moseloven opphøre å gjelde som lov, noe som var utenkelig, siden Jehova hadde sagt ” Dette skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor” (3.Mos. 3:17).
Likevel forteller Hebr.10:1-10 oss noe radikalt: ”For ettersom Loven har en skygge av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse, kan mennesker aldri med de samme ofre som de stadig frambærer år etter år, gjøre dem som trer fram med dem, fullkomne. Ville en ikke ellers ha sluttet med å frambære ofrene, ettersom de som yter hellig tjeneste, og som var blitt renset én gang for alle, ikke mer ville ha noen bevissthet om synder? Ved disse ofrene gis det tvert imot en påminnelse om synder år etter år, for det er ikke mulig at blodet av okser og av geiter kan ta bort synder. Derfor sier han idet han kommer inn i verden: ’Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg. Du godkjente ikke helbrennofre og syndoffer.’ Da sa jeg: ’Se, jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, Gud.’ Etter først å ha sagt: «Du ønsket ikke og godkjente heller ikke slaktofre og offergaver og helbrennofre og syndoffer» — som frambæres i samsvar med Loven — så sier han faktisk: «Se, jeg er kommet for å gjøre din vilje.» Han avskaffer det første, for at han kan befeste det andre. Ved den nevnte «vilje» er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle”.
Apostelen Paulus forteller altså at Jesus kom ’for å gjøre Guds vilje’, som gikk ut på at han skulle ’avskaffe det første [de slaktofre og offergaver som ble frambåret i samsvar med Moseloven] og befeste det andre – altså å gjøre Guds vilje’. Dette gjorde han ved å frambære sitt eget legeme som et offer. Selv om de jødiske prestene fortsatte å frambære ofre ved templet i Jerusalem helt til det ble ødelagt i år 70, hadde syndofrene mistet sin gyldighet i Guds øyne. Disse ofrene hadde ikke lenger Guds godkjennelse. Hvorfor? Jesus Kristus hadde nemlig oppfylt den jødiske Loven (Matt.5:17) og derfor da også avskaffet den (Ef.2:15). Jesus Kristus hadde altså blitt den jødiske Lovens ende (Rom.10:4).
Men, hva menes det at Jesus skulle avskaffe Loven ”midt i uken”? Som du sikkert husker fra de forrige andaktene skulle jødene få en nådeperiode på ”70 årsuker” (Dan.9:24-27). Vi så at Messias ”sto frem” etter den 69.åruken, altså i år 30. Den siste årsuken vil da naturlig nok strekke seg fra år 30 til år 37. Når er ”midt i årsuken”? Jo, 3,5 år etter år 30, nærmere bestemt den 14 Nisan år 33, den dagen Jødene feiret sin påske og Jesus fra Nasaret ble korsfestet som ”Guds offerlam”! Ser du hvor fantastisk Daniels profeti er? Ser du hvor nøyaktig Gud og Hans Ord kan være? Jesus er i sannhet den som ”midt i uken får Matoffer og Slaktoffer til å opphøre”.
I dag oppmuntrer jeg deg til å være takknemmelig over at Moseloven er avskaffet. Du slipper å overholde bud og regler. Nå gjelder bare troen på Jesus. En tro som skaper evig frelse, evig helse, evig helliggjørelse og en evig forløsning. Ha en avslappende dag – midt i Guds godhet!
Det at Matoffer og Slaktoffer skulle opphøre var en utenkelig ting for en jøde. Om så skulle bli tilfelle, ja da måtte Moseloven opphøre å gjelde som lov, noe som var utenkelig, siden Jehova hadde sagt ” Dette skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor” (3.Mos. 3:17).
Likevel forteller Hebr.10:1-10 oss noe radikalt: ”For ettersom Loven har en skygge av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse, kan mennesker aldri med de samme ofre som de stadig frambærer år etter år, gjøre dem som trer fram med dem, fullkomne. Ville en ikke ellers ha sluttet med å frambære ofrene, ettersom de som yter hellig tjeneste, og som var blitt renset én gang for alle, ikke mer ville ha noen bevissthet om synder? Ved disse ofrene gis det tvert imot en påminnelse om synder år etter år, for det er ikke mulig at blodet av okser og av geiter kan ta bort synder. Derfor sier han idet han kommer inn i verden: ’Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg. Du godkjente ikke helbrennofre og syndoffer.’ Da sa jeg: ’Se, jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, Gud.’ Etter først å ha sagt: «Du ønsket ikke og godkjente heller ikke slaktofre og offergaver og helbrennofre og syndoffer» — som frambæres i samsvar med Loven — så sier han faktisk: «Se, jeg er kommet for å gjøre din vilje.» Han avskaffer det første, for at han kan befeste det andre. Ved den nevnte «vilje» er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle”.
Apostelen Paulus forteller altså at Jesus kom ’for å gjøre Guds vilje’, som gikk ut på at han skulle ’avskaffe det første [de slaktofre og offergaver som ble frambåret i samsvar med Moseloven] og befeste det andre – altså å gjøre Guds vilje’. Dette gjorde han ved å frambære sitt eget legeme som et offer. Selv om de jødiske prestene fortsatte å frambære ofre ved templet i Jerusalem helt til det ble ødelagt i år 70, hadde syndofrene mistet sin gyldighet i Guds øyne. Disse ofrene hadde ikke lenger Guds godkjennelse. Hvorfor? Jesus Kristus hadde nemlig oppfylt den jødiske Loven (Matt.5:17) og derfor da også avskaffet den (Ef.2:15). Jesus Kristus hadde altså blitt den jødiske Lovens ende (Rom.10:4).
Men, hva menes det at Jesus skulle avskaffe Loven ”midt i uken”? Som du sikkert husker fra de forrige andaktene skulle jødene få en nådeperiode på ”70 årsuker” (Dan.9:24-27). Vi så at Messias ”sto frem” etter den 69.åruken, altså i år 30. Den siste årsuken vil da naturlig nok strekke seg fra år 30 til år 37. Når er ”midt i årsuken”? Jo, 3,5 år etter år 30, nærmere bestemt den 14 Nisan år 33, den dagen Jødene feiret sin påske og Jesus fra Nasaret ble korsfestet som ”Guds offerlam”! Ser du hvor fantastisk Daniels profeti er? Ser du hvor nøyaktig Gud og Hans Ord kan være? Jesus er i sannhet den som ”midt i uken får Matoffer og Slaktoffer til å opphøre”.
I dag oppmuntrer jeg deg til å være takknemmelig over at Moseloven er avskaffet. Du slipper å overholde bud og regler. Nå gjelder bare troen på Jesus. En tro som skaper evig frelse, evig helse, evig helliggjørelse og en evig forløsning. Ha en avslappende dag – midt i Guds godhet!
tirsdag 13. november 2007
12. August ”Han som stadfester Pakten med mange for en uke”
Det hele er nesten litt skremmende. Punkt etter punkt profeterer Daniel om Messias. Punkt etter punkt kan vi, som lever over 2500 år senere, nikke anerkjennende på hodet og si ”Sannelig, Jesus fra Nasaret oppfylte Daniels Profeti”. Bibelen er i høyeste grad en bok vi alle kan stole på og GT er i sannhet en bok hvor vi kristne kan få et klart bilde av JESUS som den sanne Messias.
I sin fantastiske profeti fortsetter Daniel med å beskrive Jesu gjerning. I ves 27 sier han ”Han skal stadfeste en pakt med mange for en uke”. Hva betyr så dette? For det første vet vi jo fra de forrige andaktene at ”en uke” betyr en periode på 7 år. Denne perioden begynte etter den 69. uken og sammenfaller med den 70 åruken. Som vi tidligere har sett er dette perioden fra når Jesus ble døpt i Jordan år 29/30 og avsluttes i år 36/37.
Hvilken pakt skulle så Jesus stadfeste? Opprettet Han ikke en ny pakt? Joda, Jesus opprettet en ny pakt når Han døde på Korset (Hebr.8, Jer.31, Hebr.9:16-17), men det er ikke denne nye Pakt profeten Daniel snakker om. Den Pakt Daniel snakker om at Jesus skal ”stadfeste” er nemlig Pakten med Abraham. Som du sikkert husker inngikk Jehova en Pakt med Abraham og hans Ætt. Denne Pakten var ikke bygd på gjerninger, slik som Pakten med Moses, men Abrahamspakten var bygget på tro. Den som trodde slik Abraham trodde, ville bli Abrahams Ætlinger og arvinger til Abrahams løfte (1.Mos.12 og 1.Mos.17).
Før du leser videre oppmuntrer jeg deg til å lese Paulus brev til Romerne Kap 4 og Gal 3. Her beskriver Paulus Pakten med Abraham og forklarer at: ”For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet… Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle.. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn...Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet”…
Når Jesus vandret i sin tjeneste fra år 29/30 var Han en stadfestelse av Abrahamspakten. Han var nemlig ”den Abrahams Ætt som skulle komme” (Gal.3:19). For som Gal 3:16 sier: ”Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus”. Ettersom Pakten med Abraham nå fullførtes i og gjennom Jesus – ble Jesus Paktens stadfestelse, akkurat slik Profeten Daniel hadde forutsagt.
Et viktig spørsmål gjenstår. Hvorfor skulle Pakten ”stadfestes for de mange” og hvorfor skulle den stadfestes bare i ”en uke”? For å svare på dette må vi ha litt grunnleggende Bibelforståelse. Du skjønner, de 70 årsukene ble kun gitt til jødene (Dan.9:24). Jehova ville altså at Jødene, som Hans eiendomsfolk, først skulle få anledning til å ta i mot fullheten av Pakten. Prinsippet var altså ”jøde først – så greker” (Rom.1:16). Dette frelsestilbudet for jødene som folk, varte altså bare under den siste av de 70 årsukene, altså fra år 29/30 til 36/37. Etter år 36/37 kan kun enkeltindivid av jøder bli frelst, så sant de vender om fra sin vantro og bekjenner Jesus som Messias (Rom.11:23).
Hva skjedde så når den 70.årsuken ble avsluttet? Jo, Bibelen forteller at Gud gav ordre om at de jødekristne, som før hadde preket kun for jøder (Apg.11:19), nå kunne forkynne Evangelium for Hedningene (Apg.10). Paulus forklarer det slik: ”Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene” (Apg.13:46).
Jesus er altså den som ”stadfestet Pakten med mange for en uke”. Han er også den som innstiftet ”en ny og bedre Pakt”(Hebr.8:6). I dag oppmuntrer jeg deg til å se Guds godhet og storhet. Godhet fordi du som ikke hadde adgang til Israels løfter, har fått del i dem (Ef.2) og Guds storhet fordi Han har gitt oss Profetier som ikke kan lyve.
I sin fantastiske profeti fortsetter Daniel med å beskrive Jesu gjerning. I ves 27 sier han ”Han skal stadfeste en pakt med mange for en uke”. Hva betyr så dette? For det første vet vi jo fra de forrige andaktene at ”en uke” betyr en periode på 7 år. Denne perioden begynte etter den 69. uken og sammenfaller med den 70 åruken. Som vi tidligere har sett er dette perioden fra når Jesus ble døpt i Jordan år 29/30 og avsluttes i år 36/37.
Hvilken pakt skulle så Jesus stadfeste? Opprettet Han ikke en ny pakt? Joda, Jesus opprettet en ny pakt når Han døde på Korset (Hebr.8, Jer.31, Hebr.9:16-17), men det er ikke denne nye Pakt profeten Daniel snakker om. Den Pakt Daniel snakker om at Jesus skal ”stadfeste” er nemlig Pakten med Abraham. Som du sikkert husker inngikk Jehova en Pakt med Abraham og hans Ætt. Denne Pakten var ikke bygd på gjerninger, slik som Pakten med Moses, men Abrahamspakten var bygget på tro. Den som trodde slik Abraham trodde, ville bli Abrahams Ætlinger og arvinger til Abrahams løfte (1.Mos.12 og 1.Mos.17).
Før du leser videre oppmuntrer jeg deg til å lese Paulus brev til Romerne Kap 4 og Gal 3. Her beskriver Paulus Pakten med Abraham og forklarer at: ”For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet… Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle.. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn...Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet”…
Når Jesus vandret i sin tjeneste fra år 29/30 var Han en stadfestelse av Abrahamspakten. Han var nemlig ”den Abrahams Ætt som skulle komme” (Gal.3:19). For som Gal 3:16 sier: ”Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus”. Ettersom Pakten med Abraham nå fullførtes i og gjennom Jesus – ble Jesus Paktens stadfestelse, akkurat slik Profeten Daniel hadde forutsagt.
Et viktig spørsmål gjenstår. Hvorfor skulle Pakten ”stadfestes for de mange” og hvorfor skulle den stadfestes bare i ”en uke”? For å svare på dette må vi ha litt grunnleggende Bibelforståelse. Du skjønner, de 70 årsukene ble kun gitt til jødene (Dan.9:24). Jehova ville altså at Jødene, som Hans eiendomsfolk, først skulle få anledning til å ta i mot fullheten av Pakten. Prinsippet var altså ”jøde først – så greker” (Rom.1:16). Dette frelsestilbudet for jødene som folk, varte altså bare under den siste av de 70 årsukene, altså fra år 29/30 til 36/37. Etter år 36/37 kan kun enkeltindivid av jøder bli frelst, så sant de vender om fra sin vantro og bekjenner Jesus som Messias (Rom.11:23).
Hva skjedde så når den 70.årsuken ble avsluttet? Jo, Bibelen forteller at Gud gav ordre om at de jødekristne, som før hadde preket kun for jøder (Apg.11:19), nå kunne forkynne Evangelium for Hedningene (Apg.10). Paulus forklarer det slik: ”Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene” (Apg.13:46).
Jesus er altså den som ”stadfestet Pakten med mange for en uke”. Han er også den som innstiftet ”en ny og bedre Pakt”(Hebr.8:6). I dag oppmuntrer jeg deg til å se Guds godhet og storhet. Godhet fordi du som ikke hadde adgang til Israels løfter, har fått del i dem (Ef.2) og Guds storhet fordi Han har gitt oss Profetier som ikke kan lyve.
torsdag 8. november 2007
Et svar på Leif Jacobsens kritikk av Nådesbudskapet
Til våre lesere
Denne uken retter en stort sett god og velmenende teolog skarp kritikk mot det såkalte Nådesbudskapet. I en artikkelserie på 3 deler, utbroderer Leif S. Jacobsen i Dagen og Magazinet sin frustrasjon over, etter hans mening, den ”liberale og ubibelske” praktisering og inndeling av Skriftene. Siden vi på vår blogg reklamerer for heftet ”Nåde over Nåde” og formelt går god for dette budskapet, ønsker vi å gi våre lesere en liten forklaring på saken.
I motsetning til trosbevegelsen generelt, inklusiv Levende Ord Bergen, er vi ikke det man kaller for dispensasjonalister. Vi deler altså ikke inn de ulike periodene i Bibelen i tidshusholdninger (mellom 8 og 14 i følge de teologiske lærebøkene), men forklarer Paulus sitt ord om ”tidshusholdninger” ut ifra pakter. Gud opererer altså ut i fra pakter Han inngår med sitt folk og ikke ulike tidsperioder som består av ulike regler med en dertil tilhørende dom/belønning (se definisjoner og eksempler på dette i bøkene til dispensasjonalisten Oskar Edin Indegaard. Selv om Indegaard
er ekstrem-dispensasjonalist, forklarer han på en relativt ryddig måte hva dispensasjonalismen går ut på).
Vi innser at Gud har inngått flere pakter med sitt folk, men her i dette skrivet deler vi for enkeltheten skyld, og for denne saks skyld, bibelhistorien inn i ”Den gamle pakt” og ”Den nye Pakt”.
Når vi deler inn Skriftene ser vi altså på under hvilken pakt selve boken/brevet er skrevet. En bok/brev er først og fremst skrevet for og til sin mottaker under den pakt som mottakeren tilhører. 3.Mosebok er for eksempel skrevet til jødene under den gamle pakt og skal leses av oss kristne i dette lyset. Dette betyr ikke at 3.Mosebok ikke er gudsinspirert eller sann. Hele Bibelen er sann, ekte og til oss, men for å forstå Skriften rett, må den leses i lyset av hvem det er skrevet til og under hvilken pakt den er skrevet.
I tillegg er det slik at når vi leser skrifter fra den gamle pakt, må vi lese den i lyset av Jesus og hva Han har gjort for oss. For oss blir da GT en bok med historiske hendelser som beskriver hvem Gud er og hva Han har gjort, men samtidig en bok som beskriver skyggebilder av Jesus, hvor Jesus Kristus gjennom sitt jordiske liv har blitt dets oppfyllese (Hebr.10:1). Man kan derfor si at vi har en kristosentrisk bibelforståelse. Luk 24:44 illustrerer vårt bibelsyn slik: ”Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.” (Se også Lukas 24:27).
Når det kommer til Evangeliene, forstår vi at dette er skrevet når Guds Folk fortsatt var under Moseloven. Jesus hadde jo ikke innstiftet Den Nye Pakt enda, siden han ennå ikke var død. Heb 9:16-17 sier jo: ”For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død. For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live”. Ett av flere eksempler på at Evangeliene beskriver hendelser under den gamle pakt, er blant annet fra Matt 10:5 hvor Jesus sier: ”Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer”. Etter at den nye pakt er innstiftet sier Jesus noe helt annet. Da sier Han nemlig: ”Gå ut å gjøre alle folkeslag til disipler” (Matt.28:19).
Et annet eksempel på at Evangeliene beskriver visse hendelser som er underlagt den gamle pakts regler er når Jesus helbreder den spedalske mannen i Luk 5:14 hvorpå Han sier: ”Og han bød ham at han ikke skulle si det til noen: Men gå og vis deg for presten, og bær fram renselsesofferet, slik Moses har påbudt, til vitnesbyrd for dem”. Evangeliene er for øvrig fulle av ulike eksempler hvor handlingene som blir beskrevet tydelig er under den gamle pakts regler. Vi kan derfor ikke si som Leif S. Jacobsen: ”Alt hva Jesus sa, gjorde og lærte representerer den nye pakt” Om så skulle være har kristendommen praktisert feil teologi i over 2000 år, for hvem av oss har gått til presten når vi har blitt helbredet? Hvem av oss har nektet å evangelisere for hedninger? Nei, Evangeliene er 4 bøker som beskriver Jesu liv og tjeneste under Loven.
Derimot er det slik at Evangeliene i tillegg til å beskrive Jesu liv og tjeneste under den gamle pakt, ofte profeterer om den nye pakt og dens virkelighet. Jesus står under Moseloven og profetisk peker på den nye pakts realiteter. Eksemplevis bruker Han uttrykk som ”På den dag” (Joh.14:20, Joh.16:26) osv når Han taler om den nye pakt. Vi ser også at Jesus underviser om andre realiteter som ikke trådte i kraft før pinse år 33. Eksempel på dette er at vi er ”lemmer på Hans legeme” (Joh.15:1-6) og Joh 7:38-39 hvor Han sier: ”Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort”, noe alle vet ikke var mulig før pinsen år 33.
Evangeliene skal derfor, som alle andre bøker i Bibelen, leses i lyset av Jesus Kristi Kors. Vi tror at dette er sunn hermeneutikk og det er vår bestemte oppfatning er at de fleste kristne kjenner seg igjen i denne måten å lese Bibelen på.
Når vi så leser Evangeliene leser vi de altså ikke som dispensasjonalistene gjør. Vi ser ikke at det fantes en spesiell tidsperiode mellom Moseloven og Johannes Døperen. Vi ser ikke at det finnes et nytt budskap om Guds Rike som skulle forkynnes av Jesus og avsuttes med Paulus. Vi ser ikke at det skal finnes ett sett regler for den jødekristne menighet og ett annet sett regler for de hedningekristne menighetene. For oss finnes det bare ett sett av regler i Den nye pakts virkelighet, nemlig Jesus Kristi Agapelov (Rom.8:2, Gal.6:2). Og for oss finnes det også bare 3 typer inndelinger av menneskeheten, nemlig: Hedningene (de ufrelste),Jødene (Israel etter kjødet) og Guds Menighet (1.Kor.10:32).
Siden vi altså ikke er dispensasjonalister, setter vi heller ikke Paulus opp i mot Jesus. Ei heller Paulus opp i mot Johannes eller Peter. Heller ikke Paulus opp i mot Jakob for den del. For oss er alt i Bibelen skrevet til hele Guds folk som nå har blitt ett i Kristus (1.Kor.12:13). Det er ikke lenger forskjell på jøder eller greker. Vi er alle blitt en ny skapning i Ham. Det finnes altså ikke ulike sett av regler. Derimot er det slik at Apostelen Paulus fikk en rekke direktesyn av Jesus. Herren selv underviste ham om ting som ”ennå ikke var blitt åpenbaret i de tidligere tider” (Ef.3:5). Når vi så kommer til tilsynelatende motstridende informasjon i Bibelen velger vi å la Jesus gjennom Paulus få det siste ordet. Det var jo som kjent Jesus som gav Paulus sine åpenbaringer. Gal 1:12 sier jo: ”Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring”.
Man kan gjerne bruke andre ord og si at vi ser de ”vanskelige skriftstedene i lyset av forsoningsverket”, som Paulus så radikalt hadde fått mandat til å kaste lys over.
Et eksempel på dette er for eksempel Jak 2:24 som sier: ”Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro”. Dette verset ser vi i lyset av Paulus som sier: ”Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet” (Rom.4:5).
Når vi da snakker om Loven, snakker vi om den pakt Gud innstiftet med Jødene ved berget Sinai, også kalt Moseloven. Siden vi IKKE er dispensasjonalister, tror vi ikke at Gud har trykket på en eller annen pauseknapp i frelseshistorien (Slik Ekman, Darby, Indegaard og enhver som kaller seg dispensasjonalist hevder). Vi tror altså ikke at Menigheten er en parentes mellom to Jødiske tidshusholdninger, snarere er Menigheten (som er Kristus og Hans kropp) Guds plan fra evighet av (Ef.3:11). Gud har altså ikke 2 folk, men 1, nemlig de kristustroende av jøder og hedninger. Vi tror altså at Gud alltid har hatt ett folk, men at dette folket har tatt del i ulike pakter. Når da jødene ikke tok i mot den nye pakten i Kristus, fortsatte ikke Gud med den gamle pakt, men avsluttet denne og innstiftet en ny. Paktene kjøres altså ikke parallelt. Hebreerne 8:13 sier jo: ”Når han taler om en ny pakt, har han dermed erklært at den første er foreldet” og Rom 10:4 som sier: ”Kristus er lovens ende”.
Og Efeserne 2:15 sier at Jesus ”avskaffet den Lov som kom med bud og forskrifter”.
At vi er avdøde fra Loven innebærer ikke at vi er lovløse. Vi er bundet til Jesus og Hans lov (1.Kor.9:21). Hans lov har en høyere moralsk standard enn Moseloven. Den store forskjellen nå, er at vi i den nye pakt har Jesus i oss (Gal.2:20) som lever ut sitt hellige liv gjennom oss. Det var dette Loven ikke greide. Loven var maktesløs på grunn av kjødet. De formaningene som Paulus nå kommer med er ikke Moselovforkynnelse, men sekunderinger og veivisninger om hvordan den nye skapningen ønsker å leve. ”For synden skal jo ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden” (Rom.6:14)
Siden Jacobsen og andre hevder at de 10 bud fortsatt gjelder, passer det seg å spørre om hvem av dem som lever etter det 3 budet ”Du skal holde hviledagen hellig” (2.Mos.20:8) slik at man feirer den fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag? Det er jo klart at dersom budene fortsatt gjelder må vi jo for alle del holde dem, da Galaterne 3:10 sier: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det”.
At Paulus i Rom 14:5-6 sier: ”Den ene setter én dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn! Den som akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som ikke akter på dagen, han gjør det for Herren. Den som eter, gjør det for Herren – han takker jo Gud. Og den som lar være å ete, gjør det for Herren og takker Gud” - viser oss at å overholde Sabbath er en frivillig sak, ikke et guddommelig bud. Med andre ord er de 10 bud ikke lenger gjeldene i følge Paulus. Vi tror derfor at Agape-loven/Agape-budet oppfyller alle Mosaiske etiske krav, bud, regler og forskrifter – ja endog høyner deres standard - Her nytter det altså ikke å si: ”jo – vi tror ikke på å overholde Sabbath fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag” og samtidig bastant hevde at: ”de 10 bud gjelder fortsatt – og at alt annet er vranglære”. Enten gjelder dekalogen (de 10 bud) ellers så er den avskaffet.
Fordi vi ikke er dispensasjonalister, men tror at Gud opererer i pakter, tror vi altså på det siste. For oss er det altså ikke den Mosaiske loven som viser oss hva som er rett og feil, men Agapeloven som er definert av Jesus Kristus og Hans Apostler.
For oss finnes det derfor en klar logikk i Skriftene:
1. Først oppfylte Jesus Moseloven ved sitt perfekte jordeliv (Mat.5:17)
2. Når Loven og Profetene var oppfylt sa Han: ”det er fullbrakt” (Joh.19:30)
3. Når Loven var oppfylt mistet denne sin funksjon, siden den var et ”forbilde på det som skulle komme” (Hebr.9:15, Hebr 10:1)
4. Kristus er derfor Moselovens ende (Rom.10.4)
5. Den jødiske Loven var derfor foreldet og gått ut på dato (Hebr.8:13)
6. Det er derfor Jesus avskaffet og utslettet den gamle pakts Lov (Ef.2:14-15, Kol.2:14)
7. Nå gjelder bare Jesus Kristus og Hans kjærlighetslov, som har en høyere moral enn Moseloven (se Matteus 5 ”Dere har hørt….men jeg sier dere…”).
8. Vi må være forkynnere av den nye Pakt og dens vesen, ikke blande den nye pakt med Lov og de 10 bud. 2Kor 3:5-9 sier som kjent: ”Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Når da dødens tjeneste, den som med bokstaver var innhogd på steiner, hadde en slik herlighet at Israels barn ikke tålte å se Moses' ansikt på grunn av glansen i hans ansikt, den som snart forsvant, hvor mye herligere skal da ikke Åndens tjeneste være? For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da rettferdighetens tjeneste være!
Mvh
Ulf Heines,
Forfatter av heftet ”Nåde over Nåde”.
Denne uken retter en stort sett god og velmenende teolog skarp kritikk mot det såkalte Nådesbudskapet. I en artikkelserie på 3 deler, utbroderer Leif S. Jacobsen i Dagen og Magazinet sin frustrasjon over, etter hans mening, den ”liberale og ubibelske” praktisering og inndeling av Skriftene. Siden vi på vår blogg reklamerer for heftet ”Nåde over Nåde” og formelt går god for dette budskapet, ønsker vi å gi våre lesere en liten forklaring på saken.
I motsetning til trosbevegelsen generelt, inklusiv Levende Ord Bergen, er vi ikke det man kaller for dispensasjonalister. Vi deler altså ikke inn de ulike periodene i Bibelen i tidshusholdninger (mellom 8 og 14 i følge de teologiske lærebøkene), men forklarer Paulus sitt ord om ”tidshusholdninger” ut ifra pakter. Gud opererer altså ut i fra pakter Han inngår med sitt folk og ikke ulike tidsperioder som består av ulike regler med en dertil tilhørende dom/belønning (se definisjoner og eksempler på dette i bøkene til dispensasjonalisten Oskar Edin Indegaard. Selv om Indegaard
er ekstrem-dispensasjonalist, forklarer han på en relativt ryddig måte hva dispensasjonalismen går ut på).
Vi innser at Gud har inngått flere pakter med sitt folk, men her i dette skrivet deler vi for enkeltheten skyld, og for denne saks skyld, bibelhistorien inn i ”Den gamle pakt” og ”Den nye Pakt”.
Når vi deler inn Skriftene ser vi altså på under hvilken pakt selve boken/brevet er skrevet. En bok/brev er først og fremst skrevet for og til sin mottaker under den pakt som mottakeren tilhører. 3.Mosebok er for eksempel skrevet til jødene under den gamle pakt og skal leses av oss kristne i dette lyset. Dette betyr ikke at 3.Mosebok ikke er gudsinspirert eller sann. Hele Bibelen er sann, ekte og til oss, men for å forstå Skriften rett, må den leses i lyset av hvem det er skrevet til og under hvilken pakt den er skrevet.
I tillegg er det slik at når vi leser skrifter fra den gamle pakt, må vi lese den i lyset av Jesus og hva Han har gjort for oss. For oss blir da GT en bok med historiske hendelser som beskriver hvem Gud er og hva Han har gjort, men samtidig en bok som beskriver skyggebilder av Jesus, hvor Jesus Kristus gjennom sitt jordiske liv har blitt dets oppfyllese (Hebr.10:1). Man kan derfor si at vi har en kristosentrisk bibelforståelse. Luk 24:44 illustrerer vårt bibelsyn slik: ”Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.” (Se også Lukas 24:27).
Når det kommer til Evangeliene, forstår vi at dette er skrevet når Guds Folk fortsatt var under Moseloven. Jesus hadde jo ikke innstiftet Den Nye Pakt enda, siden han ennå ikke var død. Heb 9:16-17 sier jo: ”For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død. For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live”. Ett av flere eksempler på at Evangeliene beskriver hendelser under den gamle pakt, er blant annet fra Matt 10:5 hvor Jesus sier: ”Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer”. Etter at den nye pakt er innstiftet sier Jesus noe helt annet. Da sier Han nemlig: ”Gå ut å gjøre alle folkeslag til disipler” (Matt.28:19).
Et annet eksempel på at Evangeliene beskriver visse hendelser som er underlagt den gamle pakts regler er når Jesus helbreder den spedalske mannen i Luk 5:14 hvorpå Han sier: ”Og han bød ham at han ikke skulle si det til noen: Men gå og vis deg for presten, og bær fram renselsesofferet, slik Moses har påbudt, til vitnesbyrd for dem”. Evangeliene er for øvrig fulle av ulike eksempler hvor handlingene som blir beskrevet tydelig er under den gamle pakts regler. Vi kan derfor ikke si som Leif S. Jacobsen: ”Alt hva Jesus sa, gjorde og lærte representerer den nye pakt” Om så skulle være har kristendommen praktisert feil teologi i over 2000 år, for hvem av oss har gått til presten når vi har blitt helbredet? Hvem av oss har nektet å evangelisere for hedninger? Nei, Evangeliene er 4 bøker som beskriver Jesu liv og tjeneste under Loven.
Derimot er det slik at Evangeliene i tillegg til å beskrive Jesu liv og tjeneste under den gamle pakt, ofte profeterer om den nye pakt og dens virkelighet. Jesus står under Moseloven og profetisk peker på den nye pakts realiteter. Eksemplevis bruker Han uttrykk som ”På den dag” (Joh.14:20, Joh.16:26) osv når Han taler om den nye pakt. Vi ser også at Jesus underviser om andre realiteter som ikke trådte i kraft før pinse år 33. Eksempel på dette er at vi er ”lemmer på Hans legeme” (Joh.15:1-6) og Joh 7:38-39 hvor Han sier: ”Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort”, noe alle vet ikke var mulig før pinsen år 33.
Evangeliene skal derfor, som alle andre bøker i Bibelen, leses i lyset av Jesus Kristi Kors. Vi tror at dette er sunn hermeneutikk og det er vår bestemte oppfatning er at de fleste kristne kjenner seg igjen i denne måten å lese Bibelen på.
Når vi så leser Evangeliene leser vi de altså ikke som dispensasjonalistene gjør. Vi ser ikke at det fantes en spesiell tidsperiode mellom Moseloven og Johannes Døperen. Vi ser ikke at det finnes et nytt budskap om Guds Rike som skulle forkynnes av Jesus og avsuttes med Paulus. Vi ser ikke at det skal finnes ett sett regler for den jødekristne menighet og ett annet sett regler for de hedningekristne menighetene. For oss finnes det bare ett sett av regler i Den nye pakts virkelighet, nemlig Jesus Kristi Agapelov (Rom.8:2, Gal.6:2). Og for oss finnes det også bare 3 typer inndelinger av menneskeheten, nemlig: Hedningene (de ufrelste),Jødene (Israel etter kjødet) og Guds Menighet (1.Kor.10:32).
Siden vi altså ikke er dispensasjonalister, setter vi heller ikke Paulus opp i mot Jesus. Ei heller Paulus opp i mot Johannes eller Peter. Heller ikke Paulus opp i mot Jakob for den del. For oss er alt i Bibelen skrevet til hele Guds folk som nå har blitt ett i Kristus (1.Kor.12:13). Det er ikke lenger forskjell på jøder eller greker. Vi er alle blitt en ny skapning i Ham. Det finnes altså ikke ulike sett av regler. Derimot er det slik at Apostelen Paulus fikk en rekke direktesyn av Jesus. Herren selv underviste ham om ting som ”ennå ikke var blitt åpenbaret i de tidligere tider” (Ef.3:5). Når vi så kommer til tilsynelatende motstridende informasjon i Bibelen velger vi å la Jesus gjennom Paulus få det siste ordet. Det var jo som kjent Jesus som gav Paulus sine åpenbaringer. Gal 1:12 sier jo: ”Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring”.
Man kan gjerne bruke andre ord og si at vi ser de ”vanskelige skriftstedene i lyset av forsoningsverket”, som Paulus så radikalt hadde fått mandat til å kaste lys over.
Et eksempel på dette er for eksempel Jak 2:24 som sier: ”Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro”. Dette verset ser vi i lyset av Paulus som sier: ”Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet” (Rom.4:5).
Når vi da snakker om Loven, snakker vi om den pakt Gud innstiftet med Jødene ved berget Sinai, også kalt Moseloven. Siden vi IKKE er dispensasjonalister, tror vi ikke at Gud har trykket på en eller annen pauseknapp i frelseshistorien (Slik Ekman, Darby, Indegaard og enhver som kaller seg dispensasjonalist hevder). Vi tror altså ikke at Menigheten er en parentes mellom to Jødiske tidshusholdninger, snarere er Menigheten (som er Kristus og Hans kropp) Guds plan fra evighet av (Ef.3:11). Gud har altså ikke 2 folk, men 1, nemlig de kristustroende av jøder og hedninger. Vi tror altså at Gud alltid har hatt ett folk, men at dette folket har tatt del i ulike pakter. Når da jødene ikke tok i mot den nye pakten i Kristus, fortsatte ikke Gud med den gamle pakt, men avsluttet denne og innstiftet en ny. Paktene kjøres altså ikke parallelt. Hebreerne 8:13 sier jo: ”Når han taler om en ny pakt, har han dermed erklært at den første er foreldet” og Rom 10:4 som sier: ”Kristus er lovens ende”.
Og Efeserne 2:15 sier at Jesus ”avskaffet den Lov som kom med bud og forskrifter”.
At vi er avdøde fra Loven innebærer ikke at vi er lovløse. Vi er bundet til Jesus og Hans lov (1.Kor.9:21). Hans lov har en høyere moralsk standard enn Moseloven. Den store forskjellen nå, er at vi i den nye pakt har Jesus i oss (Gal.2:20) som lever ut sitt hellige liv gjennom oss. Det var dette Loven ikke greide. Loven var maktesløs på grunn av kjødet. De formaningene som Paulus nå kommer med er ikke Moselovforkynnelse, men sekunderinger og veivisninger om hvordan den nye skapningen ønsker å leve. ”For synden skal jo ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden” (Rom.6:14)
Siden Jacobsen og andre hevder at de 10 bud fortsatt gjelder, passer det seg å spørre om hvem av dem som lever etter det 3 budet ”Du skal holde hviledagen hellig” (2.Mos.20:8) slik at man feirer den fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag? Det er jo klart at dersom budene fortsatt gjelder må vi jo for alle del holde dem, da Galaterne 3:10 sier: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det”.
At Paulus i Rom 14:5-6 sier: ”Den ene setter én dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn! Den som akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som ikke akter på dagen, han gjør det for Herren. Den som eter, gjør det for Herren – han takker jo Gud. Og den som lar være å ete, gjør det for Herren og takker Gud” - viser oss at å overholde Sabbath er en frivillig sak, ikke et guddommelig bud. Med andre ord er de 10 bud ikke lenger gjeldene i følge Paulus. Vi tror derfor at Agape-loven/Agape-budet oppfyller alle Mosaiske etiske krav, bud, regler og forskrifter – ja endog høyner deres standard - Her nytter det altså ikke å si: ”jo – vi tror ikke på å overholde Sabbath fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag” og samtidig bastant hevde at: ”de 10 bud gjelder fortsatt – og at alt annet er vranglære”. Enten gjelder dekalogen (de 10 bud) ellers så er den avskaffet.
Fordi vi ikke er dispensasjonalister, men tror at Gud opererer i pakter, tror vi altså på det siste. For oss er det altså ikke den Mosaiske loven som viser oss hva som er rett og feil, men Agapeloven som er definert av Jesus Kristus og Hans Apostler.
For oss finnes det derfor en klar logikk i Skriftene:
1. Først oppfylte Jesus Moseloven ved sitt perfekte jordeliv (Mat.5:17)
2. Når Loven og Profetene var oppfylt sa Han: ”det er fullbrakt” (Joh.19:30)
3. Når Loven var oppfylt mistet denne sin funksjon, siden den var et ”forbilde på det som skulle komme” (Hebr.9:15, Hebr 10:1)
4. Kristus er derfor Moselovens ende (Rom.10.4)
5. Den jødiske Loven var derfor foreldet og gått ut på dato (Hebr.8:13)
6. Det er derfor Jesus avskaffet og utslettet den gamle pakts Lov (Ef.2:14-15, Kol.2:14)
7. Nå gjelder bare Jesus Kristus og Hans kjærlighetslov, som har en høyere moral enn Moseloven (se Matteus 5 ”Dere har hørt….men jeg sier dere…”).
8. Vi må være forkynnere av den nye Pakt og dens vesen, ikke blande den nye pakt med Lov og de 10 bud. 2Kor 3:5-9 sier som kjent: ”Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Når da dødens tjeneste, den som med bokstaver var innhogd på steiner, hadde en slik herlighet at Israels barn ikke tålte å se Moses' ansikt på grunn av glansen i hans ansikt, den som snart forsvant, hvor mye herligere skal da ikke Åndens tjeneste være? For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da rettferdighetens tjeneste være!
Mvh
Ulf Heines,
Forfatter av heftet ”Nåde over Nåde”.
11. August ”Han som salver et Aller Helligste, del 2”.
Som vi så av gårsdagens andakt ”banet Jesus en ny og levende vei” for oss like inn i Det Aller Helligste. Nå har Jesus Kristus blitt ”veien inn til Gud” og ved Hans yppersteprestlige tjeneste finnes det nå fri adgang like inn til Nådens Trone hvor vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp rett tid (Hebr.4:16). I tillegg til dette forteller Markus at det jordiske Templets forheng revnet i to, noe som indikerte at Guds nærvær forlot det jødiske Templet. Spørsmålet vi nå kan stille oss er; Hvor bor Gud i dag?
Profeten Daniel profeterte at Messias skulle ”salve et Aller Helligste”. Det å salve innebærer at Guds Ånd hviler over og fullt ut anerkjenner et embete, en person eller en ting som Gud selv har utvalgt. La meg illustrere. Når prestene skulle innsettes i Den Gamle Pakt ble disse ”Salvet” til hellig tjeneste. Dette gikk ut på at olje, som et symbol på Den Hellige Ånd, ble helt ut over hodene deres. I 2M 40:15 kan vi for eksempel lese følgende: ”Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far. Så skal de tjene meg som prester. Denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt etter slekt”. Ikke bare mennesker ble salvet, men i 3M 8:10 kan vi lese om at: ”Moses tok salvingsoljen og salvet tabernaklet og alt som var i det, og helliget det”. Ut i fra Skriftens eget vitnesbyrd var altså ”Salvelsen” et tegn på innvielse, hellighet, godkjennelse og Den Hellige Ånds overnaturlige nærvær over de redskap Gud hadde utvalgt.
Det kom derfor som et sjokk på de frafalne jødene at Den Hellige Ånd kom og tok bolig i hver og en av de Messiastroende, jøder som hedninger. De hadde jo ansett disse som villfarende sekterister, folk som verken kjente sin Gud eller de Hellige Skrifter (Johannes 7:52, Apg.4:13), men nå var altså disse Jesusfanatikerne fyll med Den Hellige Ånd og Ild. De var Salvet av den Høyeste Gud (Apg.2:1-2, Apg.10:45-46).
”Vet dere ikke at DERE er Guds Tempel og at Den Hellige Ånd nå BOR i dere”, formelig roper Paulus til korintermenigheten (1.Kor.3:16). Det nesten utrolige hadde skjedd. For det første hadde Jehova sagt om det Aronittiske Prestedømmet at ” Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far. Så skal de tjene meg som prester. Denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt etter slekt” (2.Mos.40:15). For det andre hadde det blitt sagt at ”Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid”.(1Kong 8:13). Og nå, etter at Jesus hadde oppfylt Daniels profeti virket Jehova verken gjennom Det Aronittiske Prestedømmet ei heller Templet. Hadde Guds Ord slått feil? Nei, slettes ikke!
Forklaringen ligger i at Den Gamle Pakt bare var skyggebilder av virkeligheten. Nå hadde virkeligheten kommet. Virkeligheten var at alle de som trodde på Den Sanne Yppersteprest, ble medprester slik som Aron (1.Pet.1:9-10) og Guds sanne Tempel besto av Jesustroende mennesker (Ef.2:21-22). Kristus hadde altså ”Salvet et nytt Aller Helligste”, slik som Profeten Daniel hadde forutsagt.
I dag oppmuntrer jeg deg til å innta en ydmyk innstilling. Tenk, du som ikke var Gud folk, har nå blitt Guds folk. Du som var langt borte, har nå kommet nær. Du som ikke ante om Guds løfter, har nå fått del i dem alle. Jesus Kristus er i sannhet vår redningsmann.
Profeten Daniel profeterte at Messias skulle ”salve et Aller Helligste”. Det å salve innebærer at Guds Ånd hviler over og fullt ut anerkjenner et embete, en person eller en ting som Gud selv har utvalgt. La meg illustrere. Når prestene skulle innsettes i Den Gamle Pakt ble disse ”Salvet” til hellig tjeneste. Dette gikk ut på at olje, som et symbol på Den Hellige Ånd, ble helt ut over hodene deres. I 2M 40:15 kan vi for eksempel lese følgende: ”Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far. Så skal de tjene meg som prester. Denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt etter slekt”. Ikke bare mennesker ble salvet, men i 3M 8:10 kan vi lese om at: ”Moses tok salvingsoljen og salvet tabernaklet og alt som var i det, og helliget det”. Ut i fra Skriftens eget vitnesbyrd var altså ”Salvelsen” et tegn på innvielse, hellighet, godkjennelse og Den Hellige Ånds overnaturlige nærvær over de redskap Gud hadde utvalgt.
Det kom derfor som et sjokk på de frafalne jødene at Den Hellige Ånd kom og tok bolig i hver og en av de Messiastroende, jøder som hedninger. De hadde jo ansett disse som villfarende sekterister, folk som verken kjente sin Gud eller de Hellige Skrifter (Johannes 7:52, Apg.4:13), men nå var altså disse Jesusfanatikerne fyll med Den Hellige Ånd og Ild. De var Salvet av den Høyeste Gud (Apg.2:1-2, Apg.10:45-46).
”Vet dere ikke at DERE er Guds Tempel og at Den Hellige Ånd nå BOR i dere”, formelig roper Paulus til korintermenigheten (1.Kor.3:16). Det nesten utrolige hadde skjedd. For det første hadde Jehova sagt om det Aronittiske Prestedømmet at ” Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far. Så skal de tjene meg som prester. Denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt etter slekt” (2.Mos.40:15). For det andre hadde det blitt sagt at ”Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid”.(1Kong 8:13). Og nå, etter at Jesus hadde oppfylt Daniels profeti virket Jehova verken gjennom Det Aronittiske Prestedømmet ei heller Templet. Hadde Guds Ord slått feil? Nei, slettes ikke!
Forklaringen ligger i at Den Gamle Pakt bare var skyggebilder av virkeligheten. Nå hadde virkeligheten kommet. Virkeligheten var at alle de som trodde på Den Sanne Yppersteprest, ble medprester slik som Aron (1.Pet.1:9-10) og Guds sanne Tempel besto av Jesustroende mennesker (Ef.2:21-22). Kristus hadde altså ”Salvet et nytt Aller Helligste”, slik som Profeten Daniel hadde forutsagt.
I dag oppmuntrer jeg deg til å innta en ydmyk innstilling. Tenk, du som ikke var Gud folk, har nå blitt Guds folk. Du som var langt borte, har nå kommet nær. Du som ikke ante om Guds løfter, har nå fått del i dem alle. Jesus Kristus er i sannhet vår redningsmann.
mandag 5. november 2007
10. August ”Han som salver et Aller Helligste”
Disse dagene studerer vi den fantastiske profetien i Daniel 9:24. Vi har sett at Jesus Kristus var den som ”Innelukket frafallet, forseglet syndene, dekket over misgjerning, førte frem en evig rettferdighet og forseglet syn og profet”. I dag skal vi se at Jesus faktisk salvet et nytt Aller Helligste.
At Jehova bodde i Himmelen, var alle jøder enige i. Han var den Gud som tronet over alt det skapte (Salme 103:19). Likevel var ikke Jehova fraværende. Gang etter gang hadde Han åpenbaret seg for dem og vist dem at Han også var nærværende blant sitt folk. Etter utgangen av Egypt hadde Moses nemlig fått en befaling om å bygge et Tabernakel. Tabernaklet, som senere ble erstattet med Templet, skulle deles inn i 2 rom; Det Hellige og Det Aller Helligste.
”Det Aller Helligste” var det innerste rommet i Templet hvor selve Paktens Ark sto. Oppe på Paktens Ark var Nådestolen plassert. Det var på Nådestolen offerblodet til en okse ble stenket hver Yom Kippur, den store forsoningsdagen. I dette rommet bodde Gud. Ikke det at Han hadde ”flyttet ut av Himmelen”, men Hans nærvær, Hans Ånd, hvilte over denne plassen. Ikke alle kunne gå inn i Det Aller Helligste. Mellom det Hellige og Det Aller Helligste fantes det et forheng. Det var bare Ypperstepresten som en gang i året kunne gå inn bak forhenget og da kun for å sone Israels synd (3. Mos.16). Privilegiet av å møte Gud i Det Aller Helligste var altså ikke åpent for allmennheten, men kun tilgjengelig for noen få utvalgte menn.
Hebr. 9:1-8 sier: ”Nå hadde jo også den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten, og den hadde sin jordiske helligdom. For det var reist et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene. Det blir kalt Det Hellige. Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det Aller Helligste, som hadde et røkofferalter av gull og paktens ark, som var helt kledd med gull. Den inneholdt en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler. Over arken var herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen. Om disse ting skal vi ikke nå tale i enkeltheter. Da nå dette er slik innrettet, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste. Men i det andre teltet går bare Ypperstepresten inn, én gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser. Med dette gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbaret så lenge det forreste teltet ennå står”.
Gud ville ikke at Hans nærvær skulle bli erfart bare av ”noen få utvalgte menn”. Han ville at Det Aller Helligste skulle bli renset en gang for alle slik at ALLE kunne komme fremfor ”Nådens trone og få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebr.4:16). Når Jesus Kristus døde på korset skjedde det noe med forhenget i det jordiske Templet. Mark 15:38 forklarer nemlig at i det momentet Jesus utåndet ”Ble forhenget i Templet revet i to, fra øverst til nederst”. Jesus Kristus banet altså en ny og levende vei for oss alle like inn til Gud. Nå var det ikke lenger bare ”De Hellige Yppersteprestene” som kunne ”oppleve Guds nærvær”. Gjennom Jesus Kristus, kunne ALLE komme like inn i Helligdommen! Det er det Heb 10:19-20 beskriver når det sies: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød”.
De gode nyhetene om at alle mennesker har en åpen vei til Guds nådestrone, stopper ikke der. Som du vet sa Profeten Daniel at Messias skulle ”salve” et Aller Helligste. Hva dette innebærer, skal vi se mer på i morgen.
At Jehova bodde i Himmelen, var alle jøder enige i. Han var den Gud som tronet over alt det skapte (Salme 103:19). Likevel var ikke Jehova fraværende. Gang etter gang hadde Han åpenbaret seg for dem og vist dem at Han også var nærværende blant sitt folk. Etter utgangen av Egypt hadde Moses nemlig fått en befaling om å bygge et Tabernakel. Tabernaklet, som senere ble erstattet med Templet, skulle deles inn i 2 rom; Det Hellige og Det Aller Helligste.
”Det Aller Helligste” var det innerste rommet i Templet hvor selve Paktens Ark sto. Oppe på Paktens Ark var Nådestolen plassert. Det var på Nådestolen offerblodet til en okse ble stenket hver Yom Kippur, den store forsoningsdagen. I dette rommet bodde Gud. Ikke det at Han hadde ”flyttet ut av Himmelen”, men Hans nærvær, Hans Ånd, hvilte over denne plassen. Ikke alle kunne gå inn i Det Aller Helligste. Mellom det Hellige og Det Aller Helligste fantes det et forheng. Det var bare Ypperstepresten som en gang i året kunne gå inn bak forhenget og da kun for å sone Israels synd (3. Mos.16). Privilegiet av å møte Gud i Det Aller Helligste var altså ikke åpent for allmennheten, men kun tilgjengelig for noen få utvalgte menn.
Hebr. 9:1-8 sier: ”Nå hadde jo også den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten, og den hadde sin jordiske helligdom. For det var reist et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene. Det blir kalt Det Hellige. Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det Aller Helligste, som hadde et røkofferalter av gull og paktens ark, som var helt kledd med gull. Den inneholdt en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler. Over arken var herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen. Om disse ting skal vi ikke nå tale i enkeltheter. Da nå dette er slik innrettet, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste. Men i det andre teltet går bare Ypperstepresten inn, én gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser. Med dette gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbaret så lenge det forreste teltet ennå står”.
Gud ville ikke at Hans nærvær skulle bli erfart bare av ”noen få utvalgte menn”. Han ville at Det Aller Helligste skulle bli renset en gang for alle slik at ALLE kunne komme fremfor ”Nådens trone og få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebr.4:16). Når Jesus Kristus døde på korset skjedde det noe med forhenget i det jordiske Templet. Mark 15:38 forklarer nemlig at i det momentet Jesus utåndet ”Ble forhenget i Templet revet i to, fra øverst til nederst”. Jesus Kristus banet altså en ny og levende vei for oss alle like inn til Gud. Nå var det ikke lenger bare ”De Hellige Yppersteprestene” som kunne ”oppleve Guds nærvær”. Gjennom Jesus Kristus, kunne ALLE komme like inn i Helligdommen! Det er det Heb 10:19-20 beskriver når det sies: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød”.
De gode nyhetene om at alle mennesker har en åpen vei til Guds nådestrone, stopper ikke der. Som du vet sa Profeten Daniel at Messias skulle ”salve” et Aller Helligste. Hva dette innebærer, skal vi se mer på i morgen.
fredag 2. november 2007
Helgens Spørsmål
I dag hadde jeg en koselig samtale med en ungdom. Jeg spurte henne om en del felles venner. Hun ønsket ikke å nevne noen navn, men fortalte at ungdommene i menigheten hun en gang var med i ikke lenger hadde den samme iver etter Jesus. Istedenfor brennende iver etter å gjøre Jesus kjent, hadde de nå tydd til alkohol, mer alkohol, og utagerende festing på by´n. Flere av disse begrunnet sin oppførsel utifra at dette var ok i henhold til Bibelen.
Mitt spørsmål er: Hva er det å være en kristen?
A) Tro på Jesus
B) Være en etterfølger av Jesus
Mitt spørsmål er: Hva er det å være en kristen?
A) Tro på Jesus
B) Være en etterfølger av Jesus
tirsdag 30. oktober 2007
9. August ”Han som forsegler syn og Profet”.
Jeg kan tenke meg at det kokte både i hjertene og hjernene til de 2 Emmaus-vandrerne. Her hadde de gått og foraktet den fremmede mannen og spurt ham om han ”var den enste i Jerusalem som ikke hadde fått med seg hva som skjedde” og så hadde han, mot deres formodning, åpnet Skriftene for dem på en slik måte at de sa til hverandre ” Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” (Lukas 24:32).
Den fremmede de gikk sammen med var jo slettes ingen fremmed. Det var Jesus Kristus selv de hadde møtt. Nå vandret Han med dem og fikk hjertene deres til å brenne av iver. Men hva var det som hadde fått hjertene til å brenne? Hva var det som hadde fått Emmaus-vandrerne til å gå såpass av hengslene at de ”i samme stund snudde og vendte tilbake til Jerusalem?”(24:33).
Nøkkelen til iveren var at Jesus hadde åpnet Bibelen for dem. Før hadde Emmaus-vandrerne trodd på Jesus ut i fra de mirakler Han hadde utført. De hadde sett. De hadde hørt. De hadde opplevd, MEN det var ikke før i kveld de hadde LEST. For Jesus hadde nemlig resonnert ut i fra Skriftene med de. Luk 24:25-27 sier: ”Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham”.
De første kristne var brennende mennesker. De levde for Jesus. De fleste av de døde også for Ham. Men hvorfor brant de? Apostelen Filip klarte nemlig ikke å la være å evangelisere fordi han brant så masse. Hvorfor? Joh 1:46 forklarer oss hvorfor: ”Filip finner Natanael og sier til ham: Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret. De hengivne første disipler forsto nemlig at Jesus fra Nasaret var den som ”forsegler syn og Profet”. De forsto at GT var skyggebilder av virkeligheten og nå sto ”Virkeligheten” lys levende fremfor dem.
I Apg.18:24-28 kan vi lese om en annen brennende mann. Hans navn er Apollos. Det står om ham at han var ”veltalende og sterk i Skriftene. Han var brennende i ånden og lærte nøyaktig om Jesus”. Men vet du hva han gjorde mot jødene? Jo, ”med kraft gjendrev han jødene offentlig, idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias”.
At Jesus var GTs oppfyllelse av ”Syn og Profet”, var nemlig de første kristnes hovedargument i bevisrekken om at Han var den sanne Messias. Paulus går såpass langt i sin argumentasjon at han sier: ” Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene…For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss”. (Apg,24:14, 2Kor 1:20).
Mange mennesker i dag har ikke fått åpnet sine åndelige øyne. Deres hjerter står ikke i brann når de leser GT. Istedenfor å se JESUS, ser de Israel. Istedenfor å se virkeligheten ser de skyggebildene. Istedenfor å se Ånden leser de bokstaven.
I dag skal jeg be en bønn for oss alle. Jeg skal be at Gud skal åpne våre øyne slik at vi leser Bibelen på rett måte. For Han som ”forsegler syn og profet” har kommet. Han står lys levende foran oss. Jesus – Loven, Profetene og Skriftene – manifestert i kjøtt og blod (Joh.1:14), er her for å sette våre hjerter i brann. Det skjer først når vi innser at det er Ham, og ingen andre enn Ham, som ”forsegler syn og profet” slik Profeten Daniel forutså 600 år forut for sin tid. "For deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet" (2.Kor.3:14).
Den som har ører - Han høre hva Ånden sier til Forsamlingen.
Den fremmede de gikk sammen med var jo slettes ingen fremmed. Det var Jesus Kristus selv de hadde møtt. Nå vandret Han med dem og fikk hjertene deres til å brenne av iver. Men hva var det som hadde fått hjertene til å brenne? Hva var det som hadde fått Emmaus-vandrerne til å gå såpass av hengslene at de ”i samme stund snudde og vendte tilbake til Jerusalem?”(24:33).
Nøkkelen til iveren var at Jesus hadde åpnet Bibelen for dem. Før hadde Emmaus-vandrerne trodd på Jesus ut i fra de mirakler Han hadde utført. De hadde sett. De hadde hørt. De hadde opplevd, MEN det var ikke før i kveld de hadde LEST. For Jesus hadde nemlig resonnert ut i fra Skriftene med de. Luk 24:25-27 sier: ”Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham”.
De første kristne var brennende mennesker. De levde for Jesus. De fleste av de døde også for Ham. Men hvorfor brant de? Apostelen Filip klarte nemlig ikke å la være å evangelisere fordi han brant så masse. Hvorfor? Joh 1:46 forklarer oss hvorfor: ”Filip finner Natanael og sier til ham: Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret. De hengivne første disipler forsto nemlig at Jesus fra Nasaret var den som ”forsegler syn og Profet”. De forsto at GT var skyggebilder av virkeligheten og nå sto ”Virkeligheten” lys levende fremfor dem.
I Apg.18:24-28 kan vi lese om en annen brennende mann. Hans navn er Apollos. Det står om ham at han var ”veltalende og sterk i Skriftene. Han var brennende i ånden og lærte nøyaktig om Jesus”. Men vet du hva han gjorde mot jødene? Jo, ”med kraft gjendrev han jødene offentlig, idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias”.
At Jesus var GTs oppfyllelse av ”Syn og Profet”, var nemlig de første kristnes hovedargument i bevisrekken om at Han var den sanne Messias. Paulus går såpass langt i sin argumentasjon at han sier: ” Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene…For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss”. (Apg,24:14, 2Kor 1:20).
Mange mennesker i dag har ikke fått åpnet sine åndelige øyne. Deres hjerter står ikke i brann når de leser GT. Istedenfor å se JESUS, ser de Israel. Istedenfor å se virkeligheten ser de skyggebildene. Istedenfor å se Ånden leser de bokstaven.
I dag skal jeg be en bønn for oss alle. Jeg skal be at Gud skal åpne våre øyne slik at vi leser Bibelen på rett måte. For Han som ”forsegler syn og profet” har kommet. Han står lys levende foran oss. Jesus – Loven, Profetene og Skriftene – manifestert i kjøtt og blod (Joh.1:14), er her for å sette våre hjerter i brann. Det skjer først når vi innser at det er Ham, og ingen andre enn Ham, som ”forsegler syn og profet” slik Profeten Daniel forutså 600 år forut for sin tid. "For deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet" (2.Kor.3:14).
Den som har ører - Han høre hva Ånden sier til Forsamlingen.
lørdag 27. oktober 2007
8. August ”Han som fører frem en Evig Rettferdighet”
Jesu liv var et syndfritt liv. Han kunne derfor ikke dø en evig død. Hvorfor? Fordi ”Syndens lønn er døden” (Rom.6:23) og Jesus syndet ikke (Hebr.4:15). Hans blod er derfor et evig blod og Hans ånd er derfor en evig ånd. Slik sett ble Hans offer ansett som et evig offer. Heb 9:12-14 forklarer oss at: ”Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor meget mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!”.
Når Jesus ble ofret på korset og senere ”gikk inn i Helligdommen en gang for alle”, vant Han ”en evig forløsning” for hver og en som tar i mot dette offer ved tro (Rom.10:11). Vi kan derfor si at så lenge Jesu blod eksisterer, så lenge eksisterer vår Rettferdighet innfor Gud! Jesus har altså blitt ”Vår rettferdighet” (1.Kor.1:30) og den som ”Fører frem en Evig Rettferdighet” slik som Daniel 9:24 sier.
Dette er ekstremt viktig for oss å forstå. Jesus Kristus har, ved sitt liv og ved sin død, altså frembrakt en Evig Rettferdighet. Denne rettferdighet er basert på Jesu Kristi offer alene og kan ikke påvirkes av våre gode eller onde gjerninger. Denne rettferdighet kan heller ikke påvirkes av vårt medlemskap eller brist på medlemskap i en kristen menighet eller sekt. Rom 3:23-28 beskriver det så nydelig: ”Alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov. For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger…Da vi nå er (ikke skal bli) rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus” (Rom.5:1).
Som mennesker som ønsker å oppnå frelse, bør vi altså lete etter den Frelse som Gud har gitt oss i Kristus. Vi behøver, som Paulus skriver, få kunnskap om denne Frelse slik at vi kan ”bli funnet i Ham”. Det var jo det Jødene ikke gjorde da de ” ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, og ikke gav seg inn under Guds rettferdighet” (Rom.10:3). I Fil 3:8-9 forklarer den forhenværende jødiske skriftlærde, Paulus, denne viktige innsikt ved å si: ”Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen”.
I dag vil jeg at du skal senke skuldrene og slappe av. Jeg vil du skal nyte at Frelsen ikke kommer av dine ”kristelige prestasjoner” eller ”iherdige anstrengelser”. Den kommer heller ikke av at du er med i en bestemt menighet eller sekt. Nei, Frelsen er en Person. Frelsen er Jesus. For som Johannes skriver: ”Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn” (1.Joh.5:13). Jesus er i sannhet ”Han som fører frem en Evig Rettferdighet”.
Ha en takknemmelig og befriende dag.
Når Jesus ble ofret på korset og senere ”gikk inn i Helligdommen en gang for alle”, vant Han ”en evig forløsning” for hver og en som tar i mot dette offer ved tro (Rom.10:11). Vi kan derfor si at så lenge Jesu blod eksisterer, så lenge eksisterer vår Rettferdighet innfor Gud! Jesus har altså blitt ”Vår rettferdighet” (1.Kor.1:30) og den som ”Fører frem en Evig Rettferdighet” slik som Daniel 9:24 sier.
Dette er ekstremt viktig for oss å forstå. Jesus Kristus har, ved sitt liv og ved sin død, altså frembrakt en Evig Rettferdighet. Denne rettferdighet er basert på Jesu Kristi offer alene og kan ikke påvirkes av våre gode eller onde gjerninger. Denne rettferdighet kan heller ikke påvirkes av vårt medlemskap eller brist på medlemskap i en kristen menighet eller sekt. Rom 3:23-28 beskriver det så nydelig: ”Alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov. For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger…Da vi nå er (ikke skal bli) rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus” (Rom.5:1).
Som mennesker som ønsker å oppnå frelse, bør vi altså lete etter den Frelse som Gud har gitt oss i Kristus. Vi behøver, som Paulus skriver, få kunnskap om denne Frelse slik at vi kan ”bli funnet i Ham”. Det var jo det Jødene ikke gjorde da de ” ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, og ikke gav seg inn under Guds rettferdighet” (Rom.10:3). I Fil 3:8-9 forklarer den forhenværende jødiske skriftlærde, Paulus, denne viktige innsikt ved å si: ”Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen”.
I dag vil jeg at du skal senke skuldrene og slappe av. Jeg vil du skal nyte at Frelsen ikke kommer av dine ”kristelige prestasjoner” eller ”iherdige anstrengelser”. Den kommer heller ikke av at du er med i en bestemt menighet eller sekt. Nei, Frelsen er en Person. Frelsen er Jesus. For som Johannes skriver: ”Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn” (1.Joh.5:13). Jesus er i sannhet ”Han som fører frem en Evig Rettferdighet”.
Ha en takknemmelig og befriende dag.
fredag 26. oktober 2007
Helgens spørsmål
Er det sant at når Gud ser oss, ser Han oss igjennom Jesus og hva Han har gjort igjennom sitt stedfortredende liv og gjennom sin stedfortredende død.
I så fall, hvordan ser Gud på deg?
I så fall, hvordan ser Gud på deg?
torsdag 25. oktober 2007
7. August ”Han som innelukker frafallet, forsegler syndene og dekker over misgjerning”.
I de nærmeste dagene skal vi ta for oss en veldig viktig profeti. Profetien står i Daniel 9:24-27. De fleste teologer kaller denne teksten for den aller viktigste Messiasprofetien i hele Bibelen. Som en ivrig leser, har du sikkert lagt merke til at vi allerede har nevnt denne profetien tidligere. Den 26 og 27 mai gjorde vi et dypdykk i hva de 70 årsukene for jødene innebar og vi så på hvordan dette skal tolkes.
Som vi tidligere har sett, sier Daniel 9: 25 at Messias skal tre frem etter 69 årsuker, noe alle er enige om finner sted når Jesus blir døpt i Jordan år 29/30 e.kr. I dagene som kommer skal vi se litt nærmere på hva Messias skulle gjøre i løpet av den siste, altså den 70. årsuken. Daniel 9:24 gir oss en pekepinn. Her leser vi: ”Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste”.
I dag skal vi se på de 3 første tingene Messias skulle gjøre. 1988 oversettelsen sier at Han skal ”innelukke frafallet, forsegle synder og dekke over misgjerning”. I den Hebraiske grunnteksten, og i en rekke andre bibeloversettelser, brukes det litt andre ord enn de 1988 oversettelsen bruker. Der står det at Messias skal ” Hindre/forhindre (Kala) overtredelsene og sette en stopper for/innkapsle (Katam) syndene og kansellere ved hjelp av soning (Kafar) misgjerning”.
Når gjorde så Messias disse tinene? Vel, for det første må vi huske at Jesus Kristus var Guds offerlam helt fra starten av. Selv om offerhandlingen ble gjort på korset den 14 Nisan år 33, forteller likevel Johannes i 1:29 om Jesus at ”Se der Guds lam som bærer (ikke skal bære) verdens synd”. Vi ser altså at Jesus, allerede i sin vandring, ble regnet som et stedforetredende offer. Ved å aldri gjøre noe galt og samtidig oppfylle alle Guds krav (Matt.5:17) ble Jesu livsførsel ansett som ”Den siste Adam” og derigjennom ”nullet Han ut” den første Adams syndige livsførsel. At Jesus nå bor ved troen i våre hjerter, innebærer at Jesu rene og hellige liv i oss hindrer/forhindrer oss i å praktisere synd (1.Joh.3:9).
For det andre satt Jesus en stopper for synden ved å innkapsle dem i sin egen kropp. 2Kor 5:21 sier: ”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” og 1Pet 2:24 forklarer at: ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten”. Når Bibelen lærer at Jesus bar alle våre synder og overtredelser i sin egen kropp, innebærer dette at du og jeg ikke behøver å bære det Jesus allerede har båret. For dem som tror på Jesu stedforetredende gjerning, betyr dette at syndelivet ikke lenger har noe makt over oss. Jesus kapslet inn synden i sin egen kropp og når Jesus døde, døde vi fra synden med Ham (Rom.6:2-3). Jesus satt altså en stopper for synden, slik Profeten sa.
Messias ikke bare forhindret og satte en stopper for synden, Han kansellerte dem ved hjelp av soning også. Heb 9:26 sier det så vakkert: ”Men nå er han blitt åpenbaret én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer”. Tenk, Jesus Kristus har ved sin soning på korset tatt bort/kansellert ALLE dine og mine gamle, nåværende og fremtidige synder! Nå kan vi leve for Gud som om vi aldri hadde syndet en eneste gang. Gud ser oss i lyset av frukten av Sin Sønns offerdød. Synden er tatt bort. Vi er rene, hellige og feilfrie i Hans øyne! (Hebr.10:14, Ef.1:4).
Som vi tidligere har sett, sier Daniel 9: 25 at Messias skal tre frem etter 69 årsuker, noe alle er enige om finner sted når Jesus blir døpt i Jordan år 29/30 e.kr. I dagene som kommer skal vi se litt nærmere på hva Messias skulle gjøre i løpet av den siste, altså den 70. årsuken. Daniel 9:24 gir oss en pekepinn. Her leser vi: ”Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste”.
I dag skal vi se på de 3 første tingene Messias skulle gjøre. 1988 oversettelsen sier at Han skal ”innelukke frafallet, forsegle synder og dekke over misgjerning”. I den Hebraiske grunnteksten, og i en rekke andre bibeloversettelser, brukes det litt andre ord enn de 1988 oversettelsen bruker. Der står det at Messias skal ” Hindre/forhindre (Kala) overtredelsene og sette en stopper for/innkapsle (Katam) syndene og kansellere ved hjelp av soning (Kafar) misgjerning”.
Når gjorde så Messias disse tinene? Vel, for det første må vi huske at Jesus Kristus var Guds offerlam helt fra starten av. Selv om offerhandlingen ble gjort på korset den 14 Nisan år 33, forteller likevel Johannes i 1:29 om Jesus at ”Se der Guds lam som bærer (ikke skal bære) verdens synd”. Vi ser altså at Jesus, allerede i sin vandring, ble regnet som et stedforetredende offer. Ved å aldri gjøre noe galt og samtidig oppfylle alle Guds krav (Matt.5:17) ble Jesu livsførsel ansett som ”Den siste Adam” og derigjennom ”nullet Han ut” den første Adams syndige livsførsel. At Jesus nå bor ved troen i våre hjerter, innebærer at Jesu rene og hellige liv i oss hindrer/forhindrer oss i å praktisere synd (1.Joh.3:9).
For det andre satt Jesus en stopper for synden ved å innkapsle dem i sin egen kropp. 2Kor 5:21 sier: ”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” og 1Pet 2:24 forklarer at: ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten”. Når Bibelen lærer at Jesus bar alle våre synder og overtredelser i sin egen kropp, innebærer dette at du og jeg ikke behøver å bære det Jesus allerede har båret. For dem som tror på Jesu stedforetredende gjerning, betyr dette at syndelivet ikke lenger har noe makt over oss. Jesus kapslet inn synden i sin egen kropp og når Jesus døde, døde vi fra synden med Ham (Rom.6:2-3). Jesus satt altså en stopper for synden, slik Profeten sa.
Messias ikke bare forhindret og satte en stopper for synden, Han kansellerte dem ved hjelp av soning også. Heb 9:26 sier det så vakkert: ”Men nå er han blitt åpenbaret én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer”. Tenk, Jesus Kristus har ved sin soning på korset tatt bort/kansellert ALLE dine og mine gamle, nåværende og fremtidige synder! Nå kan vi leve for Gud som om vi aldri hadde syndet en eneste gang. Gud ser oss i lyset av frukten av Sin Sønns offerdød. Synden er tatt bort. Vi er rene, hellige og feilfrie i Hans øyne! (Hebr.10:14, Ef.1:4).
lørdag 20. oktober 2007
6. August ”Helbredelsens nådeverk”
Når Jesus hang på korset tok Han bort dine og mine synder. All synd, ikke 99%, men ALL synd ble tatt bort den 14 Nisan, like etter klokken 15 i år 33. Bibelen forklarer i Heb 9:26 at: ”Men nå er han blitt åpenbaret én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer”.
Med dette historiske fakta i tankene har jeg et spørsmål til oss alle: ”Kan du og jeg gjøre noe mer med syndeproblemet? Svaret er et rungende NEI. Jesus Kristus har en gang for alltid radert bort våre gamle, nåværende og fremtidige synder. Vi er fri.
På samme kors gjør Jesus noe mer. Han tar også bort Lovens Forbannelse. Galaterne 3:13 underviser nemlig at: ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre”. Loven hadde nemlig en rekke velsignelser, men også en rekke forbannelser. 5M 28:58-61 er meget klar i sin tale: ”Dersom du ikke gir akt på å holde alle ordene i denne lov, de som står skrevet i denne boken – dersom du ikke frykter dette herlige og forferdelige navn: Jehova din Gud, da skal Jehova sende uhørte plager over deg og uhørte plager over din ætt, store og vedholdende plager og onde og langvarige sykdommer. Han skal la alle Egypts sykdommer, som du gruer for, komme over deg, og de skal henge ved deg. Alle andre sykdommer og alle andre plager, som det ikke står skrevet noe om i denne lovens bok, skal Jehova la komme over deg, til du er ødelagt”.
Den 14 Nisan år 33 gjør altså Jesus noe fantastisk. Han bærer alle våre synder og Han bærer alle våre sykdommer. EN GANG FOR ALLTID. For å forklare dette mer inngående bruker Jesaja de samme verbene for ” å bære” både når det gjelder våre synder og våre sykdommer.
I kapittel 53 vers 4 sier Profeten at Messias ”bar” (NASA) våre sykdommer. Og i vers 12 sies det at Messias ”bar” (NASA) våre synder. I vers 11 sies det at Messias ”bar” (SABAL) alle våre overtredelser og i vers 4 at Han ”bar” (SABAL) alle våre piner. Rent grammatisk gjør altså ikke Jesaja forskjell Jesu verk angående synd og sykdom. På samme måte som Jesus bar synden, bar Han også sykdommen!
Dette er Helbredelsens nådeverk. På samme måte som vi ikke kan gjøre noe mer med syndeproblemet, kan vi altså ikke gjøre noe mer med sykdomsproblemet. Jesus Kristus løste de begge den 14 Nisan år 33!
Det å ta i mot syndenes tilgivelse er ikke strevsomt. Man bare erkjenner Jesu verk og tar dette verket i mot i tro. Når vi tror det, blir vi frelst. Det samme gjelder helbredelsen. Vi slipper å streve, mase, faste, rope og ”passe på at vi ikke gjør noe galt” for at Gud skal se i nåde til oss og skjenke oss helbredelse. Helbredelsen er ikke noe vi får av fortjeneste, DEN ER NEMLIG ALLEREDE GITT DEG PÅ KORSET PÅ LIK LINJE MED SYNDSTILGIVELSEN.
I dag vil jeg at du skal hvile i at Jesus har båret dine synder slik at du skal slippe å bære dem. Jeg vil også utfordre deg i å hvile i at Jesus har båret dine sykdommer på samme måte. Dersom du er syk oppmuntrer jeg deg til å takke Gud for hva Jesus gjorde for deg. ”For ved Hans sår ER du allerede helbredet” (1.Pet.2:24).
Med dette historiske fakta i tankene har jeg et spørsmål til oss alle: ”Kan du og jeg gjøre noe mer med syndeproblemet? Svaret er et rungende NEI. Jesus Kristus har en gang for alltid radert bort våre gamle, nåværende og fremtidige synder. Vi er fri.
På samme kors gjør Jesus noe mer. Han tar også bort Lovens Forbannelse. Galaterne 3:13 underviser nemlig at: ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre”. Loven hadde nemlig en rekke velsignelser, men også en rekke forbannelser. 5M 28:58-61 er meget klar i sin tale: ”Dersom du ikke gir akt på å holde alle ordene i denne lov, de som står skrevet i denne boken – dersom du ikke frykter dette herlige og forferdelige navn: Jehova din Gud, da skal Jehova sende uhørte plager over deg og uhørte plager over din ætt, store og vedholdende plager og onde og langvarige sykdommer. Han skal la alle Egypts sykdommer, som du gruer for, komme over deg, og de skal henge ved deg. Alle andre sykdommer og alle andre plager, som det ikke står skrevet noe om i denne lovens bok, skal Jehova la komme over deg, til du er ødelagt”.
Den 14 Nisan år 33 gjør altså Jesus noe fantastisk. Han bærer alle våre synder og Han bærer alle våre sykdommer. EN GANG FOR ALLTID. For å forklare dette mer inngående bruker Jesaja de samme verbene for ” å bære” både når det gjelder våre synder og våre sykdommer.
I kapittel 53 vers 4 sier Profeten at Messias ”bar” (NASA) våre sykdommer. Og i vers 12 sies det at Messias ”bar” (NASA) våre synder. I vers 11 sies det at Messias ”bar” (SABAL) alle våre overtredelser og i vers 4 at Han ”bar” (SABAL) alle våre piner. Rent grammatisk gjør altså ikke Jesaja forskjell Jesu verk angående synd og sykdom. På samme måte som Jesus bar synden, bar Han også sykdommen!
Dette er Helbredelsens nådeverk. På samme måte som vi ikke kan gjøre noe mer med syndeproblemet, kan vi altså ikke gjøre noe mer med sykdomsproblemet. Jesus Kristus løste de begge den 14 Nisan år 33!
Det å ta i mot syndenes tilgivelse er ikke strevsomt. Man bare erkjenner Jesu verk og tar dette verket i mot i tro. Når vi tror det, blir vi frelst. Det samme gjelder helbredelsen. Vi slipper å streve, mase, faste, rope og ”passe på at vi ikke gjør noe galt” for at Gud skal se i nåde til oss og skjenke oss helbredelse. Helbredelsen er ikke noe vi får av fortjeneste, DEN ER NEMLIG ALLEREDE GITT DEG PÅ KORSET PÅ LIK LINJE MED SYNDSTILGIVELSEN.
I dag vil jeg at du skal hvile i at Jesus har båret dine synder slik at du skal slippe å bære dem. Jeg vil også utfordre deg i å hvile i at Jesus har båret dine sykdommer på samme måte. Dersom du er syk oppmuntrer jeg deg til å takke Gud for hva Jesus gjorde for deg. ”For ved Hans sår ER du allerede helbredet” (1.Pet.2:24).
fredag 19. oktober 2007
Rikets Nasjonalsang
En hver nasjon med respekt for seg selv har en nasjonalsang. Som representanter for Guds nasjon, erklærer vi herved at "Ren og Rettferdig - Himmelen verdig", er vår nasjons nasjonalsang. I dag oppmuntrer vi deg til å tralle med i denne sangen. Vi garanterer deg at du kommer til å få en salig dag!
"Ren og rettferdig, himmelen verdig
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder
Kommer Han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
Fri ifra nøden, dommen og døden
Amen, Halleluja
Lenge jeg tenkte, Gud ikke skjenkte
Nåde til den som fattedes alt
Å måtte lide, kjempe og stride
Stod for mitt hjerte levende malt
Men i min strid, min bedring og flid
Fantes det bare avmakt og død
Lammet har vunnet, blodet har runnet
Amen, Halleluja
Å hvilken nåde, midt i all våde
Kristus har kjøpt oss just som vi er
Han måtte lide, kjempe og stride
Han måtte stå mot helvedes hær
Nu er vi frie, hør og gi akt!
Synden på verdens frelser er lagt
Gud nu forkynner nåde for synder
Amen, Halleluja".
"Ren og rettferdig, himmelen verdig
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder
Kommer Han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
Fri ifra nøden, dommen og døden
Amen, Halleluja
Lenge jeg tenkte, Gud ikke skjenkte
Nåde til den som fattedes alt
Å måtte lide, kjempe og stride
Stod for mitt hjerte levende malt
Men i min strid, min bedring og flid
Fantes det bare avmakt og død
Lammet har vunnet, blodet har runnet
Amen, Halleluja
Å hvilken nåde, midt i all våde
Kristus har kjøpt oss just som vi er
Han måtte lide, kjempe og stride
Han måtte stå mot helvedes hær
Nu er vi frie, hør og gi akt!
Synden på verdens frelser er lagt
Gud nu forkynner nåde for synder
Amen, Halleluja".
onsdag 17. oktober 2007
5. August ”I går og i dag den samme”
I går så vi at Jesus både vil og kan helbrede. Spørsmålet vi skal stille oss i dag er: ”Kan han og vil han helbrede i vår tid?”. Spørsmålet er legitimt. Hvorfor? Jo, blant annet fordi min argumentasjon i gårsdagens andakt ikke er vanntett dersom vi skal ”bevise” at Jesus helbreder i dag. La meg forklare: Alle vet vi at Guds vilje i utgangspunktet er at ingen skal dø. Han skapte verden slik. Når Jesus kom til jorden, gjorde Han Guds vilje ved å vekke opp døde, men LIKEVEL er det et objektivt faktum at mennesket før eller siden avgår ved døden. Guds hensikt med forsoningen blir altså ikke helt oppfylt før den dagen Han reiser oss opp fra de døde! (Åp.21). Vi ser altså at Gud både vil og kan ”redde oss fra den fysiske døden”, men at dette FØRST skjer i oppstandelsen.
Spørsmålet blir derfor om vi skal forstå Bibelen dit hen at dette også gjelder helbredelse. Blir Helbredelse oppfylt når Paradiset blir innført og ikke før? Mange tror det. Jeg tror det ikke. Jeg skal vise deg hvorfor.
At Jesus viste oss Guds hensikt er uten tvil et teologisk faktum. At Han kan og vil helbrede likeså. Det vi i tillegg kan se ut i fra NT er at Menigheten, som er Jesus kropp på jorden, skal fortsette med å gjøre Hans gjerninger. I Johannes 14:12-14 sier Jesus følgende: ” Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far. Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det!”. Ofte blir det sagt at ”de større gjerningene” hentyder et større geografisk område og ikke ”større mirakler”. Det kan så være, men uansett sier Jesus at vi hvertfall skal ”gjøre de gjerninger Han gjør”.
Når vi leser om den første menighet kan vi bedre forstå hvordan de tolket dette med ”å gjøre de samme gjerningene”. Ikke bare gikk de rundt å forkynte Evangeliet om Riket (Matt.24:14) slik Jesus gjorde, men Jak 5:14-16 beskriver menighetens indre liv. Her sier Jakob: ”Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning”. Fysisk helbredelse opphørte altså ikke ved Jesu eller apostlenes død. Den fortsatte i den kristne menighet og den kristne menighet er fortsatt på jorden i vår tid!
At Jesus Kristus fortsetter å helbrede ved hjelp av sin menighet blir også støttet av Paulus. 1Kor 12:28 forklarer oss at: ”Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger”. Dersom Gud ikke helbredet i dag, hvorfor har noen i menigheten fått nådegaver som helbreder?
Kjære leser. Det er mange syke, svake og plagede i blant oss. La oss ta Mark 16:17-18alvorlig. Ikke fordi at vi skal ”være heftige og vise oss frem”, men fordi vi elsker de Gud elsker. For det teologiske faktum står fast at ”Disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet”.
Han er i går og i dag den samme! (Hebr.13:8)
Spørsmålet blir derfor om vi skal forstå Bibelen dit hen at dette også gjelder helbredelse. Blir Helbredelse oppfylt når Paradiset blir innført og ikke før? Mange tror det. Jeg tror det ikke. Jeg skal vise deg hvorfor.
At Jesus viste oss Guds hensikt er uten tvil et teologisk faktum. At Han kan og vil helbrede likeså. Det vi i tillegg kan se ut i fra NT er at Menigheten, som er Jesus kropp på jorden, skal fortsette med å gjøre Hans gjerninger. I Johannes 14:12-14 sier Jesus følgende: ” Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far. Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det!”. Ofte blir det sagt at ”de større gjerningene” hentyder et større geografisk område og ikke ”større mirakler”. Det kan så være, men uansett sier Jesus at vi hvertfall skal ”gjøre de gjerninger Han gjør”.
Når vi leser om den første menighet kan vi bedre forstå hvordan de tolket dette med ”å gjøre de samme gjerningene”. Ikke bare gikk de rundt å forkynte Evangeliet om Riket (Matt.24:14) slik Jesus gjorde, men Jak 5:14-16 beskriver menighetens indre liv. Her sier Jakob: ”Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning”. Fysisk helbredelse opphørte altså ikke ved Jesu eller apostlenes død. Den fortsatte i den kristne menighet og den kristne menighet er fortsatt på jorden i vår tid!
At Jesus Kristus fortsetter å helbrede ved hjelp av sin menighet blir også støttet av Paulus. 1Kor 12:28 forklarer oss at: ”Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger”. Dersom Gud ikke helbredet i dag, hvorfor har noen i menigheten fått nådegaver som helbreder?
Kjære leser. Det er mange syke, svake og plagede i blant oss. La oss ta Mark 16:17-18alvorlig. Ikke fordi at vi skal ”være heftige og vise oss frem”, men fordi vi elsker de Gud elsker. For det teologiske faktum står fast at ”Disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet”.
Han er i går og i dag den samme! (Hebr.13:8)
mandag 15. oktober 2007
4. August ”Jesus – en som vil og kan helbrede”
Jeg har ikke sett så mange helbredelser, men jeg har sett noen. Andre hevder å ikke ha sett en eneste en. På grunn av at de ikke har sett Guds overnaturlige inngripen, hevder de at Gud ikke helbreder i dag. Mitt spørsmål blir; ”skal vi basere vår teologi på hva vi opplever eller på hva Guds Ord sier?”.
For Guds Ord er rimelig klar på spørsmålet om helbredelse. For det første kan vi konstatere at det er Jehovas vilje at alle mennesker skal ha det godt til ånd, sjel og kropp. Det var slik Han skapte verden. Før syndefallet eksisterte verken synd eller sykdom. Det var først når Satan ble ”denne verdens gud” at synd, sykdom og død kom inn i verden (Rom.5:12). For det andre kan vi konstatere at Gud er mektig nok til å gjøre det Han vil. Han er jo ”Gud den Allmektige” (1.Mos.17:1). Det teologiske faktum er og forblir at Gud både vil og kan helbrede.
Når Jesus kom til jorden, kom Han for å gjøre Guds vilje. Joh 6:38 sier: ”For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg”. Ikke bare var Guds vilje for Ham å vise oss hvem Gud er. Guds vilje var heller ikke bare det at Han skulle dø på et kors. Nei, 1Joh 3:8 sier blant annet: ”Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger”. Satans vilje er jo åpenbart. Det er å stjele, myrde og ødelegge (Joh.10:10).
Det kommer derfor ikke som en overraskelse at Jesus jordiske tjeneste var preget av helbredelser. Matt 4:23-24 sier at: ”Jesus drog omkring i hele Galilea. Han lærte i deres synagoger, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og plager blant folket. Ryktet om ham kom ut over hele Syria. Og de førte til ham alle som hadde ondt og som led av forskjellige sykdommer og plager, både besatte, månesyke og lamme. Og han helbredet dem”.
I dag vil jeg at du skal sette en strek over gamle erfaringer når det gjelder dette med helbredelse. Skuffelser og undring over at ”ikke alle ble helbredet når vi bad”, må bøye seg for Guds Ords urokkelige lære, nemlig at Jesus både vil og kan helbrede.
I morgen skal vi ”dykke” litt mer inn i tema helbredelse. Inntil da får du ha en velsignet og overnaturlig dag.
For Guds Ord er rimelig klar på spørsmålet om helbredelse. For det første kan vi konstatere at det er Jehovas vilje at alle mennesker skal ha det godt til ånd, sjel og kropp. Det var slik Han skapte verden. Før syndefallet eksisterte verken synd eller sykdom. Det var først når Satan ble ”denne verdens gud” at synd, sykdom og død kom inn i verden (Rom.5:12). For det andre kan vi konstatere at Gud er mektig nok til å gjøre det Han vil. Han er jo ”Gud den Allmektige” (1.Mos.17:1). Det teologiske faktum er og forblir at Gud både vil og kan helbrede.
Når Jesus kom til jorden, kom Han for å gjøre Guds vilje. Joh 6:38 sier: ”For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg”. Ikke bare var Guds vilje for Ham å vise oss hvem Gud er. Guds vilje var heller ikke bare det at Han skulle dø på et kors. Nei, 1Joh 3:8 sier blant annet: ”Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger”. Satans vilje er jo åpenbart. Det er å stjele, myrde og ødelegge (Joh.10:10).
Det kommer derfor ikke som en overraskelse at Jesus jordiske tjeneste var preget av helbredelser. Matt 4:23-24 sier at: ”Jesus drog omkring i hele Galilea. Han lærte i deres synagoger, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og plager blant folket. Ryktet om ham kom ut over hele Syria. Og de førte til ham alle som hadde ondt og som led av forskjellige sykdommer og plager, både besatte, månesyke og lamme. Og han helbredet dem”.
I dag vil jeg at du skal sette en strek over gamle erfaringer når det gjelder dette med helbredelse. Skuffelser og undring over at ”ikke alle ble helbredet når vi bad”, må bøye seg for Guds Ords urokkelige lære, nemlig at Jesus både vil og kan helbrede.
I morgen skal vi ”dykke” litt mer inn i tema helbredelse. Inntil da får du ha en velsignet og overnaturlig dag.
Har dere tenkt over dette?
Belager, beklager, beklager.
Men på grunn av ulike omstendigheter har vi ikke skrevet ny andakt. Vi skal prøve å få en ferdig i løpet av de 2 neste dagene.
I mellomtiden kan dere jo tenke over dette: I en kjent karismatisk menighet på Vestlandet ble følgenede uttalese gitt av predikanten 26 minutter ut i gudstjenestepreknen:
"Gud har sitt eiendomsfolk - jødene. Jesus har et annet eiendomsfolk, nemlig menigheten. Så Faderen og Sønnen har hvert sitt folk. Vi kan ikke gå for dypt inn i dette for da må vi forklare treenigheten litt nærmere "
Mitt spørsmål til dere lesere er: Samstemmer dette med Bibelen?
Men på grunn av ulike omstendigheter har vi ikke skrevet ny andakt. Vi skal prøve å få en ferdig i løpet av de 2 neste dagene.
I mellomtiden kan dere jo tenke over dette: I en kjent karismatisk menighet på Vestlandet ble følgenede uttalese gitt av predikanten 26 minutter ut i gudstjenestepreknen:
"Gud har sitt eiendomsfolk - jødene. Jesus har et annet eiendomsfolk, nemlig menigheten. Så Faderen og Sønnen har hvert sitt folk. Vi kan ikke gå for dypt inn i dette for da må vi forklare treenigheten litt nærmere "
Mitt spørsmål til dere lesere er: Samstemmer dette med Bibelen?
onsdag 10. oktober 2007
3. August ”Han som døper med Den Hellige Ånd og Ild”
”Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale”. Slik beskriver Apg 2:1-4 den kristne menighetens fødsel. Disiplene, som før hadde vært trofaste etterfølgere av Jesus i fra Nasaret, fikk nå en helt annen dimensjon i sitt disippelskap. Åndens kraft og Åndens Liv ble nå forløst over ”Israel etter Ånden” slik at de kunne bli Hans mirakelproduserende vitner på Jorden (Apg.1:8, Rom.2:28-29, 9:6-8, Markus 16.15-18).
For noen kom dette som et sjokk. For andre, som hadde studert Skriftene nøye og som hadde hørt undervisning fra Johannes Døperen, var dette bare en stadfestelse av Det Profetiske Ord. Joel 3:1-2 hadde jo profetert ca 600 år tidligere og sagt: ”Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner. Ja, også over treller og trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager”. I tillegg hadde Johannes pekt på Jesus fra Nasaret og sagt ” Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild”.
For de kristne var dette enda et tegn fra Gud om at Det Profetiske Ordet handlet om Messias og Hans gjerning. Paulus siterte Jes 28:11 hvor det står ”Ja, ved folk med stammende lepper og på et annet tungemål skal han tale til dette folket – men de ville ikke høre”, når han dro konklusjonen av at tungetalen var et tegn for de vantro slik at de kunne få en rett tro på Gud .
Selv om Israel ”ikke ville høre” har derimot en stor del av hedningfolkene villet høre. Man regner med at i 2007 er det mellom 600 og 700 millioner mennesker som ”taler i nye tunger”. Vi ser altså at Jesus Kristus FORTSETTER å ”døpe med Den Hellige Ånd og Ild”.
Åndsdåpen er noe genialt. Ikke bare har den kristne fått Den Hellige Ånd på innsiden (1.Kor.3:16), men vi som kristne kan altså bli døpt med Hans Ild. Vi kan bli fylt med Den Hellige Ånd på en slik måte at ”Hans liv i oss bobler over”. Det er dette livet Jesus sikter til når han i Joh 7:38-39 sier: ”Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort”.
Dette ”levende vann” forløses blant annet når man taler i tunger. Det er derfor Paulus sier: ”Den som taler i tunger oppbygger seg selv” (1.Kor.14:4). Tenk så herlig! Som mennesker opplever vi jo ”både onde og gode dager”. Det er derfor Gud gav oss en overnaturlig kraftkilde som vi kan ta i bruk, slik at vi kan vandre "oppbygget, glade og harmoniske" midt i en turbulent hverdag.
I 1.Kor.12:28 underviser Paulus at det finnes ”ulike slags tunger”. Vi kan bruke tungetalen til å be (Rom.8:26), lovsynge i tunger (1.Kor.14:15), gi et budskap i tunger med tydning til menigheten (1.Kor.12:10, 14:13) samt tunge tale til personlig oppbyggelse (1.Kor.14:14).. Selv om vi alle kan ha opplevd usunnheter og direkte feil når nådegavene har blitt brukt, er Åndens dåp og Åndens ild noe fantastisk gudgitt, som vi behøver å akte på med respekt og forventing. Det er derfor Paulus formaner Tessalonikerne og sier ”Utslokk ikke Ånden, men prøv alt og hold fast på det gode” (1.Tess.5:19-21).
Ha en åndsfylt dag!
For noen kom dette som et sjokk. For andre, som hadde studert Skriftene nøye og som hadde hørt undervisning fra Johannes Døperen, var dette bare en stadfestelse av Det Profetiske Ord. Joel 3:1-2 hadde jo profetert ca 600 år tidligere og sagt: ”Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner. Ja, også over treller og trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager”. I tillegg hadde Johannes pekt på Jesus fra Nasaret og sagt ” Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild”.
For de kristne var dette enda et tegn fra Gud om at Det Profetiske Ordet handlet om Messias og Hans gjerning. Paulus siterte Jes 28:11 hvor det står ”Ja, ved folk med stammende lepper og på et annet tungemål skal han tale til dette folket – men de ville ikke høre”, når han dro konklusjonen av at tungetalen var et tegn for de vantro slik at de kunne få en rett tro på Gud .
Selv om Israel ”ikke ville høre” har derimot en stor del av hedningfolkene villet høre. Man regner med at i 2007 er det mellom 600 og 700 millioner mennesker som ”taler i nye tunger”. Vi ser altså at Jesus Kristus FORTSETTER å ”døpe med Den Hellige Ånd og Ild”.
Åndsdåpen er noe genialt. Ikke bare har den kristne fått Den Hellige Ånd på innsiden (1.Kor.3:16), men vi som kristne kan altså bli døpt med Hans Ild. Vi kan bli fylt med Den Hellige Ånd på en slik måte at ”Hans liv i oss bobler over”. Det er dette livet Jesus sikter til når han i Joh 7:38-39 sier: ”Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort”.
Dette ”levende vann” forløses blant annet når man taler i tunger. Det er derfor Paulus sier: ”Den som taler i tunger oppbygger seg selv” (1.Kor.14:4). Tenk så herlig! Som mennesker opplever vi jo ”både onde og gode dager”. Det er derfor Gud gav oss en overnaturlig kraftkilde som vi kan ta i bruk, slik at vi kan vandre "oppbygget, glade og harmoniske" midt i en turbulent hverdag.
I 1.Kor.12:28 underviser Paulus at det finnes ”ulike slags tunger”. Vi kan bruke tungetalen til å be (Rom.8:26), lovsynge i tunger (1.Kor.14:15), gi et budskap i tunger med tydning til menigheten (1.Kor.12:10, 14:13) samt tunge tale til personlig oppbyggelse (1.Kor.14:14).. Selv om vi alle kan ha opplevd usunnheter og direkte feil når nådegavene har blitt brukt, er Åndens dåp og Åndens ild noe fantastisk gudgitt, som vi behøver å akte på med respekt og forventing. Det er derfor Paulus formaner Tessalonikerne og sier ”Utslokk ikke Ånden, men prøv alt og hold fast på det gode” (1.Tess.5:19-21).
Ha en åndsfylt dag!
fredag 5. oktober 2007
2. August "Vår Velsignelse"
I går så jeg en TV gudstjeneste fra en relativt profilert menighet i Skandinavia. Der fikk vi høre at vårt åndelige ve og vel var helt avhengig av om vi velsignet, sto opp for og forsvarte staten Israel. Predikanten underviste ut i fra 1M 12:2-3 som sier: ”Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes”.
Det denne menigheten tydeligvis ikke helt hadde fått med seg, er at Abrahams Ætt ikke er staten Israel, men Kristus Jesus. Israel er skyggebildet – Jesus er virkeligheten. Det stemmer derimot at om man i GT ”gikk i mot Israel”, gikk man i mot ”Guds Øyesten” (Sak.2:12). Etter den Nye Pakts innføring har skyggebildene endelig fått sin virkelighet (Hebr.10:1). Før var skyggebildene offerdyr – I Den Nye Pakt er Jesus det virkelige offer (Hebr.7). Før var Templet skyggebildet for Guds nærvær – Nå, i Den Nye Pakt, er virkeligheten at Kristi Kropp har Ånden til fyllest (1.Kor.3:16). Før var skyggebildet at Levittene var prester – nå er virkeligheten at alle Jesustroende er Prester (1.Pet.2:9-10). Slik kunne vi ramset opp skyggebilder og virkeligheter i fleng.
Når GT da sier at ”Den som velsigner Israel blir velsignet og den som forbanner Israel blir forbannet”, må vi se dette som det virkelig er, nemlig skyggebilder av virkeligheten som er Kristus (Hebr.10:1). Det er nemlig IKKE slik at ”i staten Israel skal alle jordens slekter velsignes” – det er i Kristus! Han er ”Vår velsignelse” – ja ikke bare vår, men ”hele verdens”. Den som velsigner KRISTUS blir selv velsignet, mens den som forbanner KRISTUS kommer selv under Guds forbannelse. Joh 3:36 sier jo som kjent: ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham”.
Det er altså ”i Kristus” vi har velsignelsen – ikke ved å ”velsigne staten Israel”. Ef 1:3 underviser oss noe befriende når det sier: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus – (ikke Israel)”. Og det er når vi forbanner Kristus vi står i fare for å bli ”knust”. I Matt 21:42-44 sier jo Jesus: ”Da sa Jesus til dem: Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein. Av Herren er dette gjort, og underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, skal den smuldre til støv”.
Det er altså vårt forhold til Jesus Kristus og ikke Israel som er avgjørende for vår velsignelse. 1Pet 2:6-7 sier: ”For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme. Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe”.
I dag oppfordrer jeg deg enda en gang til å feste blikket på Jesus. Han som er vår virkelighet og vår velsignelse. Har du Ham – har du alt.
Vær velsignet i Jesu navn!
Det denne menigheten tydeligvis ikke helt hadde fått med seg, er at Abrahams Ætt ikke er staten Israel, men Kristus Jesus. Israel er skyggebildet – Jesus er virkeligheten. Det stemmer derimot at om man i GT ”gikk i mot Israel”, gikk man i mot ”Guds Øyesten” (Sak.2:12). Etter den Nye Pakts innføring har skyggebildene endelig fått sin virkelighet (Hebr.10:1). Før var skyggebildene offerdyr – I Den Nye Pakt er Jesus det virkelige offer (Hebr.7). Før var Templet skyggebildet for Guds nærvær – Nå, i Den Nye Pakt, er virkeligheten at Kristi Kropp har Ånden til fyllest (1.Kor.3:16). Før var skyggebildet at Levittene var prester – nå er virkeligheten at alle Jesustroende er Prester (1.Pet.2:9-10). Slik kunne vi ramset opp skyggebilder og virkeligheter i fleng.
Når GT da sier at ”Den som velsigner Israel blir velsignet og den som forbanner Israel blir forbannet”, må vi se dette som det virkelig er, nemlig skyggebilder av virkeligheten som er Kristus (Hebr.10:1). Det er nemlig IKKE slik at ”i staten Israel skal alle jordens slekter velsignes” – det er i Kristus! Han er ”Vår velsignelse” – ja ikke bare vår, men ”hele verdens”. Den som velsigner KRISTUS blir selv velsignet, mens den som forbanner KRISTUS kommer selv under Guds forbannelse. Joh 3:36 sier jo som kjent: ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham”.
Det er altså ”i Kristus” vi har velsignelsen – ikke ved å ”velsigne staten Israel”. Ef 1:3 underviser oss noe befriende når det sier: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus – (ikke Israel)”. Og det er når vi forbanner Kristus vi står i fare for å bli ”knust”. I Matt 21:42-44 sier jo Jesus: ”Da sa Jesus til dem: Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein. Av Herren er dette gjort, og underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, skal den smuldre til støv”.
Det er altså vårt forhold til Jesus Kristus og ikke Israel som er avgjørende for vår velsignelse. 1Pet 2:6-7 sier: ”For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme. Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe”.
I dag oppfordrer jeg deg enda en gang til å feste blikket på Jesus. Han som er vår virkelighet og vår velsignelse. Har du Ham – har du alt.
Vær velsignet i Jesu navn!
1. August "Vår Dommer"
Jeg er skyldig. For det første er jeg skyldig i å bryte budet: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg”. For hvor ofte har jeg ikke hatt meg selv og mitt ego til Gud? Dernest er jeg sikkert også skyldig i å missbruke Jehovas navn. Jeg er i hvertfall skyldig å ikke holde hviledagen hellig, for ikke å snakke om å ikke hedre mine foreldre nok. Konklusjonen er klar: i en domstol, hvor regelverket var de 10 bud, ville jeg ha bli dømt skyldig på samtlige punkt.
Det som blir så befriende er at Jesus Kristus ikke bare oppfylte Loven i mitt sted, men også avskaffet den (Ef.2:15). Jesus Kristus har altså blitt vår oppfyller av Lovens krav. Han har blitt det vi kaller for ”vår helliggjørelse”. Han har blitt vår rettferdighet og forløsning (1.Kor.1:30). Kol. 3:12a forklarer oss konsekvensen av at vi nå er ”i Ham” ved å si at vi allerede er (ikke kommer til å bli) ”Guds utvalgte, hellige og elskede”. Om ikke Jesus hadde gjort oss slik ”i Ham”, ville ingen av oss arvet Evig Liv (Gal.3:11). Men på tross av at vi er fullkomne i Kristus, snakker Guds Ord om en Dommens Dag. Apg.17:31 sier: ”For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde”.
Dette er gode nyheter. Jesus Kristus er utvalgt av Gud til å være hele jordens Dommer – ikke Moses og hans bud! Da Jesus hang på korset, dømte nemlig Gud i Kristus all synd én gang for alle. De som velger å ta imot Jesus blir tilgitt og frifunnet pga. Jesu stedfortredene liv og Jesu stedfortredende død. Johannes 3:18 sier noe befriende: ”Den som tror på Jesus, blir ikke dømt”! Alle gjenfødte troende har nemlig allerede blitt dømt til Evig liv (1.Joh.5:11-13). Dette er Guds gave til alle oss som tror. Når dette er sagt, må vi også vite at Gud er en rettferdig Gud når det kommer til hva vi har gjort for Ham. Gud kommer nemlig i tillegg til å lønne oss etter hvor lojale vi har vært i det å la Jesus få leve sitt liv gjennom oss! (Joh.15:1-5, Joh.15:16, Fil.2.12:13). I 2Kor 5:10 forteller Paulus at:”Vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt”. Denne dagen vil noen få mer lønn enn andre. Hvor mye lønn vi kommer til å få, er opp til oss.
Det som derimot ikke er like artig å høre er hva Johannes 3:18 fortsetter med å si: ”…Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn”. Vi ser altså at det finnes en Dom for de som ikke velger å ta i mot ”Guds gratis Nåde i Kristus”. Åp 20:12-15 beskriver denne Dommen slik: ”Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.
Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen”.
Dommens dag har altså en god og en dårlig nyhet. Den gode nyheten er at du som kristen allerede er dømt. Du er dømt på grunnlag av Kristus og ikke på grunnlag av Moses. Som kristustroende har du derfor Evig Liv i vente. Den dårlige nyheten er det faktum at ikke alle har tatt i mot Nåden i Kristus og derfor står i fare for å bli rettferdig dømt på grunnlag av sine egne gjerninger. La oss minne hverandre på at tiden er knapp. La oss praktisere ”forsoningens tjeneste” mens det ennå er tid. Dommeren står nemlig for døren (Jak.5:9)
Det som blir så befriende er at Jesus Kristus ikke bare oppfylte Loven i mitt sted, men også avskaffet den (Ef.2:15). Jesus Kristus har altså blitt vår oppfyller av Lovens krav. Han har blitt det vi kaller for ”vår helliggjørelse”. Han har blitt vår rettferdighet og forløsning (1.Kor.1:30). Kol. 3:12a forklarer oss konsekvensen av at vi nå er ”i Ham” ved å si at vi allerede er (ikke kommer til å bli) ”Guds utvalgte, hellige og elskede”. Om ikke Jesus hadde gjort oss slik ”i Ham”, ville ingen av oss arvet Evig Liv (Gal.3:11). Men på tross av at vi er fullkomne i Kristus, snakker Guds Ord om en Dommens Dag. Apg.17:31 sier: ”For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde”.
Dette er gode nyheter. Jesus Kristus er utvalgt av Gud til å være hele jordens Dommer – ikke Moses og hans bud! Da Jesus hang på korset, dømte nemlig Gud i Kristus all synd én gang for alle. De som velger å ta imot Jesus blir tilgitt og frifunnet pga. Jesu stedfortredene liv og Jesu stedfortredende død. Johannes 3:18 sier noe befriende: ”Den som tror på Jesus, blir ikke dømt”! Alle gjenfødte troende har nemlig allerede blitt dømt til Evig liv (1.Joh.5:11-13). Dette er Guds gave til alle oss som tror. Når dette er sagt, må vi også vite at Gud er en rettferdig Gud når det kommer til hva vi har gjort for Ham. Gud kommer nemlig i tillegg til å lønne oss etter hvor lojale vi har vært i det å la Jesus få leve sitt liv gjennom oss! (Joh.15:1-5, Joh.15:16, Fil.2.12:13). I 2Kor 5:10 forteller Paulus at:”Vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt”. Denne dagen vil noen få mer lønn enn andre. Hvor mye lønn vi kommer til å få, er opp til oss.
Det som derimot ikke er like artig å høre er hva Johannes 3:18 fortsetter med å si: ”…Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn”. Vi ser altså at det finnes en Dom for de som ikke velger å ta i mot ”Guds gratis Nåde i Kristus”. Åp 20:12-15 beskriver denne Dommen slik: ”Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.
Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen”.
Dommens dag har altså en god og en dårlig nyhet. Den gode nyheten er at du som kristen allerede er dømt. Du er dømt på grunnlag av Kristus og ikke på grunnlag av Moses. Som kristustroende har du derfor Evig Liv i vente. Den dårlige nyheten er det faktum at ikke alle har tatt i mot Nåden i Kristus og derfor står i fare for å bli rettferdig dømt på grunnlag av sine egne gjerninger. La oss minne hverandre på at tiden er knapp. La oss praktisere ”forsoningens tjeneste” mens det ennå er tid. Dommeren står nemlig for døren (Jak.5:9)
tirsdag 2. oktober 2007
31. Juli "Oppstandelsen og Livet"
Mange av oss har deltatt i en begravelse. Det er aldri noe hyggelig eller koselig. Hvorfor opplever vi det slik? Døden er jo egentlig en stor del av livet. Alle mennesker skal dø en gang og alle kjenner noen som har avgått ved døden. Likevel blir vi aldri venn med den. For de aller fleste er døden noe ekkelt, fiendtlig og ukjent. Det er nemlig så mange spørsmål som reiser seg. Hva skjer når man dør? Finnes det en plass hvor de døde oppholder seg? Har man det godt eller vondt i døden, eller kanskje er det som om man sover? Mystikken rundt døden og frykten for det ukjente har opptatt menneskene fra historiens morgen. Satan benytter seg av denne uvissheten. Han plager mennesker med frykt for det ukjente. Hebreerbrevet 2:15
kan fortelle oss at mennesker som har frykt for døden, lever i trelldom.
Gud vil ikke at vi skal leve slik. Han vil at vi skal møte døden med fred og forventning. Derfor har Han gitt oss et håp. Han har nemlig sagt at vi ikke behøver å frykte døden. Hvorfor? Fordi Jesus har seiret over døden og fått nøklene til ”døden og dødsriket” (Åp.1:18). Dessuten sier Jesus noe befriende i Joh 11:25: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”
Visste du at du ikke skal dø? Vel, om ikke Jesus kommer tilbake til jorden før du ”lukker dine øyne for siste gang”, kommer du til å dø den fysiske døden, MEN i det sekundet åndedrettets, hjernens og hjertets aktivitet har opphørt, flytter din ånd ,den pånyttfødte skapningen, hjem til Gud og du vil fortsette å leve! 2.Kor. 5:8 sier: ”Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren”. Når en gjenfødt kristen dør, forlater dette ”indre mennesket” kroppen og går tilbake til Gud. Pred.12:7 underviser oss at ”ånden vender tilbake til Gud, som gav den”. Det er dette Jesus mente når han sa ”den som tror på meg skal leve om han enn dør” (Joh.11:25) og det er dette Paulus sikter til når han sier i Fil 1:21-24: ”For meg er livet Kristus og døden en vinning. Men dersom det at jeg lever i kroppen gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kroppen”.
Guds plan for oss er ikke at vi skal forbli i Himmelen som ånder. Han har en ny jord som han vil vi skal befolke (Åp.21). Til dette behøver vi fysiske kropper å bo i. Både Jesus og Paulus underviser oss at når menneskehetens tid er omme, skal både rettferdige og urettferdige oppleve en kroppslig oppstandelse fra de døde (Apg.24:15, Joh.5:28-29). Når de oppstår skal de bli dømt. De rettferdiggjorte blir dømt til evig liv på en ny jord (Åp.21:1-5) og de urettferdige blir dømt til en evig død i Ildsjøen (Åp.20:10-15).
I dag oppmuntrer jeg deg til å fryde deg over at ”Dødens brodd er brutt”. Du kommer ikke til å smake døden for evig. Døden vil bare være en forflyttelse til Det Evige Livet! 1Kor 15:51-54 trøster oss med følgene fakta: ”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier”.
La oss derfor trøste hverandre med følgende Bibelsitat: ”For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til” ( Rom 14:8)
kan fortelle oss at mennesker som har frykt for døden, lever i trelldom.
Gud vil ikke at vi skal leve slik. Han vil at vi skal møte døden med fred og forventning. Derfor har Han gitt oss et håp. Han har nemlig sagt at vi ikke behøver å frykte døden. Hvorfor? Fordi Jesus har seiret over døden og fått nøklene til ”døden og dødsriket” (Åp.1:18). Dessuten sier Jesus noe befriende i Joh 11:25: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”
Visste du at du ikke skal dø? Vel, om ikke Jesus kommer tilbake til jorden før du ”lukker dine øyne for siste gang”, kommer du til å dø den fysiske døden, MEN i det sekundet åndedrettets, hjernens og hjertets aktivitet har opphørt, flytter din ånd ,den pånyttfødte skapningen, hjem til Gud og du vil fortsette å leve! 2.Kor. 5:8 sier: ”Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren”. Når en gjenfødt kristen dør, forlater dette ”indre mennesket” kroppen og går tilbake til Gud. Pred.12:7 underviser oss at ”ånden vender tilbake til Gud, som gav den”. Det er dette Jesus mente når han sa ”den som tror på meg skal leve om han enn dør” (Joh.11:25) og det er dette Paulus sikter til når han sier i Fil 1:21-24: ”For meg er livet Kristus og døden en vinning. Men dersom det at jeg lever i kroppen gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kroppen”.
Guds plan for oss er ikke at vi skal forbli i Himmelen som ånder. Han har en ny jord som han vil vi skal befolke (Åp.21). Til dette behøver vi fysiske kropper å bo i. Både Jesus og Paulus underviser oss at når menneskehetens tid er omme, skal både rettferdige og urettferdige oppleve en kroppslig oppstandelse fra de døde (Apg.24:15, Joh.5:28-29). Når de oppstår skal de bli dømt. De rettferdiggjorte blir dømt til evig liv på en ny jord (Åp.21:1-5) og de urettferdige blir dømt til en evig død i Ildsjøen (Åp.20:10-15).
I dag oppmuntrer jeg deg til å fryde deg over at ”Dødens brodd er brutt”. Du kommer ikke til å smake døden for evig. Døden vil bare være en forflyttelse til Det Evige Livet! 1Kor 15:51-54 trøster oss med følgene fakta: ”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier”.
La oss derfor trøste hverandre med følgende Bibelsitat: ”For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til” ( Rom 14:8)
30 Juli ”Vår Brudgom”
Når man er ung, drømmer man om mangt og meget. Drømmen om å bli superhelt eller rockestjerne har for de fleste av oss svunnet hen og har blitt erstattet med andre, mer realistiske drømmer. En drøm som deles av veldig mange unge, er dette med å gifte seg. Fra tidlig alder fantaserer jentene om sin ”Drømmeprins”, mens vi gutta drømte gjerne om å få en jente som kameratflokken fikk ”hakeslepp” bare av å høre navnet på.
Uansett hvem vi drømte om og hvordan det egentlig gikk, var nok fellesnevneren for drømmene våre det ”å gifte seg med den rette”. Hvor mange ganger har ikke frustrerte ungdomspastorer sagt setningen ”Gud har nok den rette for deg, skal du se” – i sjelesorg med ungdommer i kjærlighetssorg? Å gifte seg med rett person ligger nok nedlagt i oss alle.
Paulus var så nidkjær for at vi skulle ”gifte oss rett”, at han tok på seg jobben som ”Kirsten Giftekniv”. I 2Kor 11:2 forteller Paulus:”For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus”. Paulus hadde altså trolovet menigheten med ”den eneste rette” – Jesus Kristus.
Jesus Kristus er altså ikke bare Menighetens Frelser og Herre, men også dens rettmessige Ektemann! Det å få Jesus som fremtidig ektemann innebærer at Han må ha elsket oss først (1.Joh.4:19) og funnet oss å være ”den eneste rette” i Hans liv. Som medskaper av Himmel og Jord kunne nemlig Jesus ha valgt hvem Han ville som sin ektefelle, men Hans valg falt på deg og meg. Åp 1:5 beskriver Jesu kjærlighet til sin brud slik: ”Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herskeren over kongene på jorden. Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod”.
Jesus har kjøpt oss fra verden. Han har kjøpt oss slik at vi er rettmessig Hans. Med sitt eget liv kjøpte Han seg en hustru, en hustru som ved Hans blod har blitt renset fra all synd og har blitt pyntet ren. I Ef 5:25-27 sier Paulus ”Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet, slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig”.
I Jesu øyne kan du altså ikke bli vakrere. På grunn av Jesu frelsende verk har du altså blitt ”uten flekk eller rynke, men hellig og ulastelig”. Åpenbaringen 19:7-8 sier: ”La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede. Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdighet”.
I dag vil jeg at du skal tenke over at drømmen din om å gifte seg med den rette, snart er forestående. Du slipper å tenke på å skaffe deg flotte bryllupsklær eller å pynte deg. Din gudgitte rettferdighet er dine bryllupsklær. Herrens herlighet er dine smykker. Når Jesus ser deg, ser Han et verk av Ham selv. Og vet du? Han gleder seg til bryllup.
I dag kan vi løfte blikket opp mot Himmelen og sammen sitere Åpenbaringen 22:17.
”Ånden og bruden sier: Kom!”.
Uansett hvem vi drømte om og hvordan det egentlig gikk, var nok fellesnevneren for drømmene våre det ”å gifte seg med den rette”. Hvor mange ganger har ikke frustrerte ungdomspastorer sagt setningen ”Gud har nok den rette for deg, skal du se” – i sjelesorg med ungdommer i kjærlighetssorg? Å gifte seg med rett person ligger nok nedlagt i oss alle.
Paulus var så nidkjær for at vi skulle ”gifte oss rett”, at han tok på seg jobben som ”Kirsten Giftekniv”. I 2Kor 11:2 forteller Paulus:”For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus”. Paulus hadde altså trolovet menigheten med ”den eneste rette” – Jesus Kristus.
Jesus Kristus er altså ikke bare Menighetens Frelser og Herre, men også dens rettmessige Ektemann! Det å få Jesus som fremtidig ektemann innebærer at Han må ha elsket oss først (1.Joh.4:19) og funnet oss å være ”den eneste rette” i Hans liv. Som medskaper av Himmel og Jord kunne nemlig Jesus ha valgt hvem Han ville som sin ektefelle, men Hans valg falt på deg og meg. Åp 1:5 beskriver Jesu kjærlighet til sin brud slik: ”Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herskeren over kongene på jorden. Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod”.
Jesus har kjøpt oss fra verden. Han har kjøpt oss slik at vi er rettmessig Hans. Med sitt eget liv kjøpte Han seg en hustru, en hustru som ved Hans blod har blitt renset fra all synd og har blitt pyntet ren. I Ef 5:25-27 sier Paulus ”Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet, slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig”.
I Jesu øyne kan du altså ikke bli vakrere. På grunn av Jesu frelsende verk har du altså blitt ”uten flekk eller rynke, men hellig og ulastelig”. Åpenbaringen 19:7-8 sier: ”La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede. Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdighet”.
I dag vil jeg at du skal tenke over at drømmen din om å gifte seg med den rette, snart er forestående. Du slipper å tenke på å skaffe deg flotte bryllupsklær eller å pynte deg. Din gudgitte rettferdighet er dine bryllupsklær. Herrens herlighet er dine smykker. Når Jesus ser deg, ser Han et verk av Ham selv. Og vet du? Han gleder seg til bryllup.
I dag kan vi løfte blikket opp mot Himmelen og sammen sitere Åpenbaringen 22:17.
”Ånden og bruden sier: Kom!”.
lørdag 29. september 2007
29. Juli ”Den siste Adam”
Visste du at Adam var Guds Sønn? I slektsregistret til Jesus kan vi nemlig lese ”… sønn av Metusalah, sønn av Enok, sønn av Jared, sønn av Malalael, sønn av Kenan, sønn av Enos, sønn av Set, sønn av Adam, Guds sønn” (Luk 3:37-38). At Adam var Guds Sønn betyr at Adam ikke hadde noen far eller mor. Han var et direkte resultat av Jehovas skaperkraft. Adam var derfor et fullkomment menneske, skapt uten en eneste defekt eller feil.
Som du vet skapte Gud alt perfekt. Adam hadde derfor ikke syndig natur. Han hadde altså aldri ”noe inne i seg” som gjorde at han falt i opprør. Likvel gikk det så fryktelig galt. Hvorfor? Jo, som alle andre mennesker hadde også Adam et ego. Et ”jeg” som hadde en egen fri vilje. Når Satan, i en slanges lignelse lurte Eva, kunne Adam ha stoppet opp og nektet å spise av den forbudte frukten, dersom han ville. Dessverre gjorde han ikke det. Han valgte heller å lytte til sin egen lyst og sin ektefelles råd mer enn Guds. Konsekvensen ble fatal.
Når Jehova skulle gjenopprette syndefallets konsekvens måtte dette skje på juridisk rett måte. Jehova kunne ikke selv komme ned på jorden. Om han hadde gjort dette, ville Satan kunne ha påpekt at Skaperverket egentlig ikke ønsket å gjøre Jehovas vilje og at Jehova ”tvang sin vilje igjennom ved å tukle med spillereglene” for å vinne tilbake menneskeheten. Han kunne heller ikke ”sette en strek” over hva Adam hadde gjort og ”late som om ingenting hadde skjedd”, siden Gud er en rettferdig Gud. Det juridiske faktum var klart. Et fullkomment menneske syndet. Et annet fullkomment menneske måtte gjenopprette fallet.
Jesus Kristus er Guds Sønn. Han var heller ikke et resultat av samlivet fra en far og mor. Etter at Jesu liv ble lagt ned i Marias livmor ved hjelp av Den Hellige Ånd, ble Jesus et direkte resultat av Jehovas skaperkraft. Jesus var derfor et fullkomment menneske, uten en eneste menneskelig defekt eller feil. Jesus Kristus blir derfor med rette kalt ”den siste Adam” (1Kor 15:45). Fil 2:6-9 forklarer oss noe veldig viktig om Jesus: ”han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn”.
Jesus levde altså det menneskelige livet Adam skulle ha levd. Uten syndenatur, men med et ego som gjorde at Han kunne velge mellom å følge seg selv og sin egen lyst eller sin Himmelske Fars vilje. I motsetning til Adam besto Jesus testen. Nå kunne Jehova rettmessig hevde at ”Skaperverket ønsket å gjøre Guds vilje av hjertet”. Jesus var altså ikke bare lojal i døden. Han viste seg lojal i livet også. På grunn av Jesus, "Den siste Adam", ble syndefallets konsekvens altså opphevd.
Alle de som tar i mot Jesu fullbrakte verk, tar i mot ”Den siste Adam”. I Ham er vi funnet ”verdige til et evig liv”. Sett utifra Guds ståsted er vi delaktige med ”Den siste Adams liv”. ”Den første Adam” produserte død og opprør. ”Den siste Adam” skapte liv og lojalitet. ”Den første Adam” skapte synd og sykdom. ”Den siste Adam” rettferdighet og helse. ”Den første Adam” ble ”verdslig, uren og full av brister”. ”Den siste Adam” forble ”Hellig, ren og feilfri”.
Alle de som ikke har tatt i mot ”Den siste Adam” er fortsatt under ”Den første Adams forbannelse”. Vi, som er i Kristus, har blitt nye skapninger og kan fryde oss over at vi er ”Hellige, Rene og Feilfrie i Ham” (Ef.5:27). Takk Gud for Jesus, Den siste Adam!
Som du vet skapte Gud alt perfekt. Adam hadde derfor ikke syndig natur. Han hadde altså aldri ”noe inne i seg” som gjorde at han falt i opprør. Likvel gikk det så fryktelig galt. Hvorfor? Jo, som alle andre mennesker hadde også Adam et ego. Et ”jeg” som hadde en egen fri vilje. Når Satan, i en slanges lignelse lurte Eva, kunne Adam ha stoppet opp og nektet å spise av den forbudte frukten, dersom han ville. Dessverre gjorde han ikke det. Han valgte heller å lytte til sin egen lyst og sin ektefelles råd mer enn Guds. Konsekvensen ble fatal.
Når Jehova skulle gjenopprette syndefallets konsekvens måtte dette skje på juridisk rett måte. Jehova kunne ikke selv komme ned på jorden. Om han hadde gjort dette, ville Satan kunne ha påpekt at Skaperverket egentlig ikke ønsket å gjøre Jehovas vilje og at Jehova ”tvang sin vilje igjennom ved å tukle med spillereglene” for å vinne tilbake menneskeheten. Han kunne heller ikke ”sette en strek” over hva Adam hadde gjort og ”late som om ingenting hadde skjedd”, siden Gud er en rettferdig Gud. Det juridiske faktum var klart. Et fullkomment menneske syndet. Et annet fullkomment menneske måtte gjenopprette fallet.
Jesus Kristus er Guds Sønn. Han var heller ikke et resultat av samlivet fra en far og mor. Etter at Jesu liv ble lagt ned i Marias livmor ved hjelp av Den Hellige Ånd, ble Jesus et direkte resultat av Jehovas skaperkraft. Jesus var derfor et fullkomment menneske, uten en eneste menneskelig defekt eller feil. Jesus Kristus blir derfor med rette kalt ”den siste Adam” (1Kor 15:45). Fil 2:6-9 forklarer oss noe veldig viktig om Jesus: ”han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn”.
Jesus levde altså det menneskelige livet Adam skulle ha levd. Uten syndenatur, men med et ego som gjorde at Han kunne velge mellom å følge seg selv og sin egen lyst eller sin Himmelske Fars vilje. I motsetning til Adam besto Jesus testen. Nå kunne Jehova rettmessig hevde at ”Skaperverket ønsket å gjøre Guds vilje av hjertet”. Jesus var altså ikke bare lojal i døden. Han viste seg lojal i livet også. På grunn av Jesus, "Den siste Adam", ble syndefallets konsekvens altså opphevd.
Alle de som tar i mot Jesu fullbrakte verk, tar i mot ”Den siste Adam”. I Ham er vi funnet ”verdige til et evig liv”. Sett utifra Guds ståsted er vi delaktige med ”Den siste Adams liv”. ”Den første Adam” produserte død og opprør. ”Den siste Adam” skapte liv og lojalitet. ”Den første Adam” skapte synd og sykdom. ”Den siste Adam” rettferdighet og helse. ”Den første Adam” ble ”verdslig, uren og full av brister”. ”Den siste Adam” forble ”Hellig, ren og feilfri”.
Alle de som ikke har tatt i mot ”Den siste Adam” er fortsatt under ”Den første Adams forbannelse”. Vi, som er i Kristus, har blitt nye skapninger og kan fryde oss over at vi er ”Hellige, Rene og Feilfrie i Ham” (Ef.5:27). Takk Gud for Jesus, Den siste Adam!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
