” Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. Jeg gav henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv. Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som driver hor med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. Hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger”. Åp 2:20-23
Jeg burde kanskje ikke studere Johannes Åpenbaring, men det gjør jeg altså. Ikke bare leser jeg boken, men jeg går igjennom ord for ord. Jeg har ikke kommet så langt, men jeg har allerede revet meg i håret en hel del ganger.
Denne gangen er det ordet AFIEMI som skaper hodebry. Jesus sier til menigheten ”Jeg har i mot deg at du AFIEMI kvinnen Jesabel”. Ordet AFIEMI betyr jo som dere sikkert har fått med dere: å tilgi. Menigheten har altså tilgitt den falske profetinnen Jesabel, på grunnlag av Jesu Kristi blod, men Herren selv er sur!
Dette fikk meg til å tenke. Har vi, i vår iver etter å forkynne Jesu tilgivelses tilbud, tilgitt folk uten at det er grunnlag for tilgivelse? Dersom man leser Åp 2:20-23 nøye ser vi at Jesabel IKKE følte noe behov for å omvende seg. Hun ville fortsette med å praktisere synd og få andre til å gjøre det samme. Dette tolererte ikke Jesus og han gikk i rette med menighetens lederskap.
Personlig blir jeg nok nødt til å revurdere visse vektlegginger innen nådesbudskapet. Ja, vi er alle tilgitt. Ja, vår tilgivelse varer evig, men dersom vi praktiserer synd og ikke vil omvende oss ser det faktisk ut som om vi står Gud i mot og tilgivelsen vil ikke bli oss til del. Det er bare de ydmyke som får Nåde, mens Gud faktisk står i mot de stolte.
Min oppfordring til lederskap i den kristne menighet blir derfor at vi forkynner nåde, praktiserer nåde, tror på nåde, men SAMTIDIG tar et oppgjør med de som ikke ønsker nådens konsekvens i sitt liv.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
15 kommentarer:
Hei.
Leste i ei bok som hette "the Grace awakening" av Charles R. Swindon. I denne boka tok han opp to farer for oss kristne. Det var å være Grace killers (dvs at en gav seg sjøl og andre alt for lite nåde, og derfor fikk en ikke et klart bilde av Jesus). Den andre faren var å bli Grace misusers, det var la friheten bli påskudd for kjødet. At en forvendte Guds nåde til kjødets gjerninger.
Veldig interessant Lars Paul.
Det som blir viktig for meg er at vi underviser hva Bibelen EGENTLIG lærer, ikke dikter opp egne læresetninger som rett og slett ikke stemmer.
Nå tror jeg fortsatt at nådesbudskapet er det sanne evangelium. Det jeg personlig behøver å gjøre er å ikke "la meg rive med" i tøyningen av ulike bibelvers.
Som vi alle vet, Sannheten setter fri"
Intressant lesning.
Jeg tror feilen den omtalte forsamlingen gjorde, var å overse / godta overtrampene til den personen, og at hun fikk fortsette å ta del i felleskapet som om det hun gjorde ikke var feil.
I NT snakkes det om å ta opp feil med de det gjelder osv, du kjenner prosedyren. Om personen ikke har VILJE til å ta tak i problemet, så skal personen ikke lengre ha den samme rollen i felleskapet som før.
Jeg tror ikke dette betyr at vi skal hate personen eller gi opp håpet, men samtidig heller ikke gi vedkommende oppgaver som f.eks lovsanger/lærer/hyrde/diakon osv.
Jeg tenker spesielt på han fyren i en menighet som drev hor med stemoren sin. Han ble, etter gjentatte samtaler med de eldste, kasta ut "så hans kropp kunne råtne hos satan, mens hans ånd kunne bli frelst på den ytterste dag" (fritt etter hukommelsen). Han blir jo i et senere brev tatt inn i forsamlingen igjen, pga en oppriktig omvendelse som var synelig på måten han levde. Da fikk forsamlingen beskjed om ikke å hate eller lage trøbbel for han, men trøste og hjelpe han.
I Åp. er det snakk om en menighet som en kollektiv størrelse. Det forsamlingen hadde gjort feil, var å tillate ting som åpenbart stred mot Jesu' lære og Guds natur.
Jeg vet ikke helt om det du sier her er noen motsettning til hva jeg har tenkt om temaet før. Å ta imot Jesus som frelser og HERRE tilsier jo at man viser en VILJE til å endre på seg. Denne viljen er det litt frøet av vår innsats som gjør at DHÅ kan hjelpe og rettlede oss til å bli et bedre menneske. Man er på vei, man ønsker å gå i en annen rettning en tideligere.
Problemet kommer først når man driter i hva Guds Ord sier, kjører sitt eget løp og skader seg selv og andre (både fysisk og psykisk / i samvittigheten).
Men Paulus ville ikke gå så langt som å si at mannen som drev hor med stemoren, ikke skulle bli frelst på den ytterste dag ... selv om livet hans på jorden kanskje ville bli et helvette :)
Noen raske tanker fra meg :)
Utrolig bra reflektert, Ruben.
Jeg deler ditt syn til 99%.
Det jeg lurer litt på er om vedkommende ble frest, siden teksten videre snakker om at "navnet blir strøket ut av livets bok".
Uansett deler vi sikkert synet om at de lokale menighetene rudnt over ikke må ta lett på synd. Det er vel det en feilaktig nådesfokusering gjør seg skyld i. Jeg har mer enn en gang hørt folk si feks at "joda, Jølle lever i synd, men det tar Jesus seg av. Dessuten tror jo Jølle på Jesus og han er jo ren, hellig og feilfri i Kristus. Jesus holder jo ikke synden opp i mot oss lenger".
Mulig jeg ville heller ha sagt "Jølle lever i synd. Vi som lederskap må hjelpe Jølle ut av synden ved å gi ham nådefull rettlednig og sunn mat. Det å være I Kristus betyr ikke å ha en intelektuell tro på at man tilhører Herren, men at livet er i samsvar med Kristus og Hans lære. Jesus holder ikke opp synden dersom Jølle vil ha nåde. VilJølle ikke ha nåden, får han heller ikke nåde og kan i værste fall bli strøket ut av livets bok.
Hva sier dere andre?
Hm ... er forsåvidt enig.
Man kan vel si at nåden virker til gode ting i livet til den som har forstått hva det innebærer. Om man ikke catcher poenget, blir "nåde" bare bli en unskyldning som døyver samvittigheten i det man tråkker i salaten, igjen og igjen.
Det jeg egentlig syns er vanskeligst med dette temaet er; hvordan skal vi definere synd? ... er det handlingen som "skiller oss fra Gud" eller er det hjertets innstiling / holdning? Jeg tror det siste.
For ALLE feiler vi jo, og det gjør vi både ofte og gjentatte ganger. Isåfall må det være viljen til å innse at noe er feil, og å forsøke å gjøre noe med det som er poenget?
Hvor godt vi lykkes med å rette på feilene må være underordnet det at man prøver ... tror nå jeg.
Så har vi ting som ofte havner i gråsonen. F.eks når blir det å drikke alkohol en synd? Det er tydelig at bibelen fraråder å drive med heftig festing hvor målet er å drikke seg dritings - hvorfor? Fordi man veldig lett kan gjøre ting man ikke ville gjort i edru tilstand og skade seg selv og andre.
Samtidig kan jeg ikke finne belegg for å si at det å drikke i seg selv er synd. Min konklusjon blir da at man faktisk må kjenne personen man skal irettesette, for å i det hele tatt vite om det han gjør er feil.
Om man følger denne tankegangen, finnes det en del områder hvor man ikke kan trekke en strek og si DER går grensen for alle troende.
Med andre ord, kjenn den du skal snakke med hvis du planlegger å irettesette! :D
Hva tenker publikum?
Jeg måtte selv revidere og legge vekk mye av nådebudskapet når det gikk opp for meg at åpenbaringen faktisk er en nytestamentlig bok. Spesielt interessant å lese Jesu brev til de syv menighetene der han faktisk holder opp synden mot dem...
Utfordingen blir jo å finne helheten i alt dette :) Se det store bildet.
Det store bildet er nok dette: "Den som vil ha nåde, får nåde. Den som ikke ser behovet for nåden, får heller ikke nåde.
Godt sakt ... en bra oppsumering egentlig :)
På meg så virker det som om det er ordet eao som er brukt. Det betyr å tillate eller tolerere. Og slik også amplified, og en rekke andre oversettelser. Altså hun som hevdet å være en profetinne, men som ikke var det, ble godtatt i menigheten. Hvorfor? Åndelig blindhet eller feighet? Mest sannsynlig det første?!? Ekstra alvorlig ble det jo i dette tilfellet hvor man tillater noen å lære Guds barn det som ikke er riktig. Da har man pluselig ikke bare ansvaret for sitt eget liv, men for mange andre.
Synd er jo synd under nådebudskapet også. Dvs evangeliet :-) Men Guds mål har jo alltid vært det samme. At mennesker skal bli satt fri av det som binder dem.
Interessante tanker dere har skrevet. Den som ikke tror han trenger nåde har jo plassert seg under loven. Altså blir utgangspunktet at vedkommende selv fikser livet. Mens den som sier at han trenger nåden vet jo at han selv ikke fikser alt, og trenger Guds hjelp.
Men hva gjør man når mennesker ikke ønsker å leve etter Guds standard? Så langt jeg har reflektert, så tror jeg at til slutt så er det eneste man kan gjøre å la dem ta seg helt ut. De får holde på med synd til de finner ut at dette ikke gir dem noe mening i livet. Er man kommet til dette punktet kan man jo neppe involvere en slik person i menigheten - det ville ikke være til gagn for de andre medlemmene.
Forøvrig synes jeg Åpenbaringen er svært vanskelig å forstå. Er derfor litt forsiktig med hva jeg leser ut av den. Har hørt mange forskjellige tolkninger, så det er tydeligvis ikke bred åpenbaring på området :-) Men spennende er det jo. Skal ha om endetidslære på skolen snart, så da kan det jo bli gøy å finne ut hva andre har tenkt tidligere... Tenkt har de ihvertfall haha :-)
Hei Peter.
Veldig bra det du skriver.
Når det gjelder det greske ordet er det nok AFIEMI.
ἀλλὰ ἔχω κατὰ σοῦ ὅτι ἀφεῖς τὴν γυναῖκα Ἰεζάβελ,
Aland, Kurt ; Black, Matthew ; Martini, Carlo M. ; Metzger, Bruce M. ; Robinson, Maurice. ; Wikgren, Allen: The Greek New Testament, Fourth Revised Edition (Interlinear With Morphology). Deutsche Bibelgesellschaft, 1993; 2006, S. Re 2:20
Hmmm... Så merkelig. Strong's henviser til det greske ordet eao (G1439), som da betyr å tillate eller tolerere. Er de ikke enige om originalmanuskriptene?
Morsomt :-)
Hei igjen,
sjekk denne (nederst på siden):
http://www.blueletterbible.org/cgi-bin/c.pl?book=Rev&chapter=2&verse=20&version=KJV#20
Ser ut til å være flere variasjoner her. Trodde man var enig om grunnteksten? Men ironisk nok så er jo NT vanskeligere tilgjengelig enn GT :-)
Hei igjen Peter,
Ser ut som om Textus Receptus skiller seg fra Alexandrinus
Har nådeforkynnere begynt å tro på den kritikken de alltid blir utsatt for? At de som tror på nåde automatisk elsker synd og prøver å finne en unnskyldning for den?
Er det ikke slik at vi tror på det iboende Kristus-livet, og ser den eneste løsningen i dette? Ånden er eneste medisin mot kjødet?
Har aldri hørt noen nådeforkynner si at synd er bra. Verken Åleskjær, Prince eller McVey. Åleskjær har opp til flere ganger nevnt eksemplet med han som ble overgitt til satan. Prince sier i sin bok "Reign in life" at han hater synd. McVey sier at å leve i synd ikke er grace men disgrace.
Ja, Bibelen snakker om Annanias og Saffira. Om mannen som ble overgitt til Satan. Om Jesabel i Åpenbaringen. Men hvordan skal det forstås? Etter å ha vært slave av legalister/judaister i flere år (som forøvrig holdt på å få meg frafallen), vil jeg i hvert fall ikke la disse uttale seg om hva disse eksemplene betyr og hvordan de skal fortolkes i forhold til nåden og korset. Én gang brent - men ikke to.
Eneste jeg vet om (av de forfattere jeg har lest) som har uttalt seg inngående om denne overlatelse til Satan, er Hagin. Rick Joyner skriver mye om dommen som har begynt med menigheten.
Men så er det dette med tolkninger da...
Legg inn en kommentar