Matoffer og slaktoffer var velkjente ting for en jøde. Et matoffer var det samme som et grødeoffer, nemlig en ofring til Jehova som kom fra planteriket. Et slaktoffer var et offer frembrakt av det ypperste innen dyreriket. Jødene overlot ofrene til det Aronittiske presteskapet som sto for selve de rituelle offerhandlingene. Alle offer, slaktoffer som matoffer, var basert på det Mosaiske forbundet og var nøye kontrollert av lover og regler (3.Mos.2-7).
Det at Matoffer og Slaktoffer skulle opphøre var en utenkelig ting for en jøde. Om så skulle bli tilfelle, ja da måtte Moseloven opphøre å gjelde som lov, noe som var utenkelig, siden Jehova hadde sagt ” Dette skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor” (3.Mos. 3:17).
Likevel forteller Hebr.10:1-10 oss noe radikalt: ”For ettersom Loven har en skygge av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse, kan mennesker aldri med de samme ofre som de stadig frambærer år etter år, gjøre dem som trer fram med dem, fullkomne. Ville en ikke ellers ha sluttet med å frambære ofrene, ettersom de som yter hellig tjeneste, og som var blitt renset én gang for alle, ikke mer ville ha noen bevissthet om synder? Ved disse ofrene gis det tvert imot en påminnelse om synder år etter år, for det er ikke mulig at blodet av okser og av geiter kan ta bort synder. Derfor sier han idet han kommer inn i verden: ’Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg. Du godkjente ikke helbrennofre og syndoffer.’ Da sa jeg: ’Se, jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, Gud.’ Etter først å ha sagt: «Du ønsket ikke og godkjente heller ikke slaktofre og offergaver og helbrennofre og syndoffer» — som frambæres i samsvar med Loven — så sier han faktisk: «Se, jeg er kommet for å gjøre din vilje.» Han avskaffer det første, for at han kan befeste det andre. Ved den nevnte «vilje» er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle”.
Apostelen Paulus forteller altså at Jesus kom ’for å gjøre Guds vilje’, som gikk ut på at han skulle ’avskaffe det første [de slaktofre og offergaver som ble frambåret i samsvar med Moseloven] og befeste det andre – altså å gjøre Guds vilje’. Dette gjorde han ved å frambære sitt eget legeme som et offer. Selv om de jødiske prestene fortsatte å frambære ofre ved templet i Jerusalem helt til det ble ødelagt i år 70, hadde syndofrene mistet sin gyldighet i Guds øyne. Disse ofrene hadde ikke lenger Guds godkjennelse. Hvorfor? Jesus Kristus hadde nemlig oppfylt den jødiske Loven (Matt.5:17) og derfor da også avskaffet den (Ef.2:15). Jesus Kristus hadde altså blitt den jødiske Lovens ende (Rom.10:4).
Men, hva menes det at Jesus skulle avskaffe Loven ”midt i uken”? Som du sikkert husker fra de forrige andaktene skulle jødene få en nådeperiode på ”70 årsuker” (Dan.9:24-27). Vi så at Messias ”sto frem” etter den 69.åruken, altså i år 30. Den siste årsuken vil da naturlig nok strekke seg fra år 30 til år 37. Når er ”midt i årsuken”? Jo, 3,5 år etter år 30, nærmere bestemt den 14 Nisan år 33, den dagen Jødene feiret sin påske og Jesus fra Nasaret ble korsfestet som ”Guds offerlam”! Ser du hvor fantastisk Daniels profeti er? Ser du hvor nøyaktig Gud og Hans Ord kan være? Jesus er i sannhet den som ”midt i uken får Matoffer og Slaktoffer til å opphøre”.
I dag oppmuntrer jeg deg til å være takknemmelig over at Moseloven er avskaffet. Du slipper å overholde bud og regler. Nå gjelder bare troen på Jesus. En tro som skaper evig frelse, evig helse, evig helliggjørelse og en evig forløsning. Ha en avslappende dag – midt i Guds godhet!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Hei Ulf, jeg har lurt på en ting. Hva menes med skriftstedet: "Dette skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor" (3.Mos. 3:17)
Kan det være at det hebraiske ordet ikke betyr evig (for all tid), men varig innenfor pakten?
Hei Peter!
Det hebraiske ordet ‘ohlam′, som i skriftstedet ovenfor er gjengitt med «evinnelig», har grunnbetydningen en tidsperiode som fra det nåværende synspunkt er ubestemt eller skjult, men langvarig. Det kan bety evig.
Det tilsvarende greske ordet aio′nios kan bety evig i den forstand at noe aldri opphører, eller det kan bety noe som varer til ubestemt tid.
Den mosaiske lovpakten og pakten angående det levittiske prestedømme opphørte da de hadde tjent sin hensikt, uten at det på forhånd ble nærmere angitt hvor lang tid det skulle gå
Tilhengere av jødedommen feirer fortsatt soningsdagen, men denne feiringen har lite til felles med den som ble innstiftet av Gud, for de har ikke noe tabernakel eller noe alter. Paktens ark eksisterer heller ikke lenger, det blir ikke ofret okser og bukker, og det finnes ikke noe levittisk presteskap.
De kristne er imidlertid klar over at Jehovas tjenere i vår tid ikke er forpliktet til å feire denne dagen. (Ro 6: 14; He 7: 18, 19; Ef 2: 11–16) Da templet i Jerusalem ble ødelagt i år 70, ble det sanne levittiske presteskap dessuten tvunget til å innstille sin tjeneste, og det er ikke lenger mulig å finne ut hvem som med rette kunne virke som prester. The Encyclopedia Americana (1956, bd. XVII, s. 294) sier angående levittene: «Etter at templet var blitt ødelagt, gled de under atspredelsen ut av historien og forsvant i den vrimmel av fanger som ble spredt omkring i den romerske verden.»
Da den årlige soningsdagen ble feiret på rette måte, tjente den, i likhet med andre trekk ved Moseloven, som et bilde på noe langt større. En nærmere undersøkelse av denne feiringen i lys av apostelen Paulus’ inspirerte ord viser at Israels øversteprest og de offerdyrene som ble brukt, var et bilde på Jesus Kristus og hans gjenløsningsverk til gagn for menneskeheten. Paulus viser i sitt brev til hebreerne at Jesus Kristus er den store, motbilledlige Øversteprest. (He 5: 4–10)
Apostelen viser også at når øverstepresten én dag i året gikk inn i Det aller helligste med offerdyrenes blod, var det et bilde på at Jesus Kristus gikk inn i selve himmelen med sitt eget blod for å skaffe soning for dem som viser tro på hans offer. Men ettersom Kristus var syndfri, trengte han naturligvis ikke å frambære noe offer for egne synder, slik som Israels øversteprest hadde måttet gjøre. – He 9: 11, 12, 24–28.
Aron ofret oksen for prestene og resten av Levi stamme og stenket noe av dens blod foran Arken i Det aller helligste. (3Mo 16: 11, 14) På lignende måte framstilte Kristus verdien av sitt eget blod for Gud i himmelen, hvor det kunne anvendes til gagn for dem som skulle komme til å herske som konger og prester sammen med ham. (Åp 14: 1–4; 20: 6) Bukken for Jehova ble også ofret, og dens blod ble stenket foran Arken i Det aller helligste til gagn for Israels ikke-prestelige stammer. (3Mo 16: 15)
På lignende måte er Jesu Kristi ene offer ikke bare til gagn for det åndelige presteskap, de åndelige israelitter, men også for resten av menneskeheten. Det var nødvendig med to bukker, for én bukk kunne ikke både bli frambåret som offer og bli brukt til å «bære» bort Israels synder. De to bukkene ble sammen omtalt som ett syndoffer (3Mo 16: 5), og de ble behandlet på samme måte inntil det ble kastet lodd om dem, noe som viser at de i forening utgjorde ett forbilde.
Jesus Kristus ble ikke bare ofret, men han «bærer» også bort syndene til dem han led offerdøden for.
Apostelen Paulus understreket at blod av okser og geiter ikke kunne ta bort synder, men at Gud gjorde i stand et legeme for Jesus (som Jesus viste at han var villig til å ofre, da han framstilte seg for å bli døpt), og at Kristi disipler i samsvar med Guds vilje er blitt «helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle». (He 10: 1–10) Det som var igjen av kroppene av oksen og bukken som ble ofret på soningsdagen, ble til slutt brent utenfor Israels leir, og apostelen påpeker at Kristus (da han ble korsfestet) på lignende måte led utenfor Jerusalems port. – He 13: 11, 12.
Det er derfor tydelig at den jødiske soningsdagen ikke engang for Israel kunne tilveiebringe en fullstendig og vedvarende fjerning av synder, men at de forskjellige trekkene ved denne årlige feiringen var forbilledlige. De pekte fram til den virkelige soning for synder, som er tilveiebrakt ved Jesus Kristus, den Øversteprest som de kristne bekjenner.
Det er derfor åpenbart at EVIG ikke betyr EVIG, men i denne sammenheng en varighet innenfor pakten.
Tusen takk for et flott og utførlig svar. Det er jo interessant å se at oversetterne jevnt over har valgt å oversette med evig, mens det egentlig skulle stått f.eks. langvarig (i betydningen lang tid - ukjent hvor lenge, altså på ubestemt tid).
Og det er jo heller ingen logikk i at det skulle bety evig. Som du sier; de lever jo ikke i dag iht hva loven sier.
Interessant dette. Vet du hvordan jødene tolker dette ordet? Kunne vært interessant å se hvordan Talmud tolker dette :-)
Ha en velsigna dag :-)
Legg inn en kommentar