Det finnes så mange ”knuste” mennesker rundt oss. Mennesker med psykiske, fysiske, sosiale og økonomiske problem. Jeg føler meg helt ”mørbanket” på innsiden bare å tenke på alle de flotte, ærlige og oppriktige menneskene der ute som sliter, som ikke får sove i natt og som av ulike årsaker gruer seg til morgendagen. Livet kan i sannhet være både tøft og tungt for alle og enhver.
Når Jesus vandret på Jorden, traff han slike nedbrutte mennesker hele tiden. Hans hjerte blødde for disse menneskene. ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har det ond”, sa han i Matt.9:12. Og ”Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde”(Matt.9:36). Jesus har et spesielt hjerte for de som sliter. Det er derfor Filipperne 2:1 sier at det finnes ”trøst i Kristus” og 2.Kor 1:5 som sier at ”vår trøst er rikelig ved Kristus”. Men hvordan kan Jesus være den som trøster oss i all vår trengsel?
For det første skal du vite at Jesus elsker deg som du er. Når du tilhører Ham, er du blitt hans ”elskede, utvalgte og hellige” (Rom.1:7). Hans kjærlighet er lidenskapelig og het. Han elsker deg på tross av feil, brister og tragiske omstendigheter. Til og med om du har sviktet Ham, svikter Han ikke deg (2.Tim.2:13).
For det andre skal du vite at Jesu kjærlighet ikke en platonsk kjærlighet. Den er praktisk. Det betyr at Han vil trøste og hjelpe deg dersom du ber Ham om det. ”Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen”, sier Han i Joh.16:24. Tenk, det er sannelig en stor trøst! ”Men, jeg har jo bedt – og ingenting skjer”, kan du kanskje tenke. Det du kanskje har glemt når du tenker slik, er at vår Gud har full kontroll. Er det ikke han som har sagt til deg at ”Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg! Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd”. (Jes.41:9-10). Jesus Kristus ser det hele og fulle bildet. Han forstår at du har det vondt og at du raskt behøver en løsning på problemet ditt. Det som blir din oppgave er å hvile i det faktum at Han både kan og vil hjelpe og forstå at Han har full kontroll på situasjonen du er oppe i.
Til slutt vil jeg minne deg på at Jesus bruker sin menighet. I menigheten finnes det hyrder som er kvalifiserte til å hjelpe deg. De elsker deg med Jesu kjærlighet og er kalte av Gud til å bistå deg i din situasjon. Jak 5:14-15 forteller oss noe viktig. Her sies det ”Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt”. Det å ta kontakt med menighetens eldste er ikke flaut eller et tegn på svaket. Det er Guds gode ordning som kan hjelpe deg på veien.
I dag oppmuntrer jeg oss alle ”som fortsatt har hode over vann” til å ta hånd om alle syke, svake og fattige rundt oss. La oss be for dem, besøke dem og hjelpe dem så godt vi kan. ”Om ett lem lider, så lider vi alle med” (1.Kor.12:26). For som 2.Kor. 1:3 sier det ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud”.
Ha en spennende dag i Jesu fotspor.
mandag 19. november 2007
torsdag 15. november 2007
13. August ”Han som midt i uken får Matoffer og Slaktoffer til å opphøre”.
Matoffer og slaktoffer var velkjente ting for en jøde. Et matoffer var det samme som et grødeoffer, nemlig en ofring til Jehova som kom fra planteriket. Et slaktoffer var et offer frembrakt av det ypperste innen dyreriket. Jødene overlot ofrene til det Aronittiske presteskapet som sto for selve de rituelle offerhandlingene. Alle offer, slaktoffer som matoffer, var basert på det Mosaiske forbundet og var nøye kontrollert av lover og regler (3.Mos.2-7).
Det at Matoffer og Slaktoffer skulle opphøre var en utenkelig ting for en jøde. Om så skulle bli tilfelle, ja da måtte Moseloven opphøre å gjelde som lov, noe som var utenkelig, siden Jehova hadde sagt ” Dette skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor” (3.Mos. 3:17).
Likevel forteller Hebr.10:1-10 oss noe radikalt: ”For ettersom Loven har en skygge av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse, kan mennesker aldri med de samme ofre som de stadig frambærer år etter år, gjøre dem som trer fram med dem, fullkomne. Ville en ikke ellers ha sluttet med å frambære ofrene, ettersom de som yter hellig tjeneste, og som var blitt renset én gang for alle, ikke mer ville ha noen bevissthet om synder? Ved disse ofrene gis det tvert imot en påminnelse om synder år etter år, for det er ikke mulig at blodet av okser og av geiter kan ta bort synder. Derfor sier han idet han kommer inn i verden: ’Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg. Du godkjente ikke helbrennofre og syndoffer.’ Da sa jeg: ’Se, jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, Gud.’ Etter først å ha sagt: «Du ønsket ikke og godkjente heller ikke slaktofre og offergaver og helbrennofre og syndoffer» — som frambæres i samsvar med Loven — så sier han faktisk: «Se, jeg er kommet for å gjøre din vilje.» Han avskaffer det første, for at han kan befeste det andre. Ved den nevnte «vilje» er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle”.
Apostelen Paulus forteller altså at Jesus kom ’for å gjøre Guds vilje’, som gikk ut på at han skulle ’avskaffe det første [de slaktofre og offergaver som ble frambåret i samsvar med Moseloven] og befeste det andre – altså å gjøre Guds vilje’. Dette gjorde han ved å frambære sitt eget legeme som et offer. Selv om de jødiske prestene fortsatte å frambære ofre ved templet i Jerusalem helt til det ble ødelagt i år 70, hadde syndofrene mistet sin gyldighet i Guds øyne. Disse ofrene hadde ikke lenger Guds godkjennelse. Hvorfor? Jesus Kristus hadde nemlig oppfylt den jødiske Loven (Matt.5:17) og derfor da også avskaffet den (Ef.2:15). Jesus Kristus hadde altså blitt den jødiske Lovens ende (Rom.10:4).
Men, hva menes det at Jesus skulle avskaffe Loven ”midt i uken”? Som du sikkert husker fra de forrige andaktene skulle jødene få en nådeperiode på ”70 årsuker” (Dan.9:24-27). Vi så at Messias ”sto frem” etter den 69.åruken, altså i år 30. Den siste årsuken vil da naturlig nok strekke seg fra år 30 til år 37. Når er ”midt i årsuken”? Jo, 3,5 år etter år 30, nærmere bestemt den 14 Nisan år 33, den dagen Jødene feiret sin påske og Jesus fra Nasaret ble korsfestet som ”Guds offerlam”! Ser du hvor fantastisk Daniels profeti er? Ser du hvor nøyaktig Gud og Hans Ord kan være? Jesus er i sannhet den som ”midt i uken får Matoffer og Slaktoffer til å opphøre”.
I dag oppmuntrer jeg deg til å være takknemmelig over at Moseloven er avskaffet. Du slipper å overholde bud og regler. Nå gjelder bare troen på Jesus. En tro som skaper evig frelse, evig helse, evig helliggjørelse og en evig forløsning. Ha en avslappende dag – midt i Guds godhet!
Det at Matoffer og Slaktoffer skulle opphøre var en utenkelig ting for en jøde. Om så skulle bli tilfelle, ja da måtte Moseloven opphøre å gjelde som lov, noe som var utenkelig, siden Jehova hadde sagt ” Dette skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor” (3.Mos. 3:17).
Likevel forteller Hebr.10:1-10 oss noe radikalt: ”For ettersom Loven har en skygge av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse, kan mennesker aldri med de samme ofre som de stadig frambærer år etter år, gjøre dem som trer fram med dem, fullkomne. Ville en ikke ellers ha sluttet med å frambære ofrene, ettersom de som yter hellig tjeneste, og som var blitt renset én gang for alle, ikke mer ville ha noen bevissthet om synder? Ved disse ofrene gis det tvert imot en påminnelse om synder år etter år, for det er ikke mulig at blodet av okser og av geiter kan ta bort synder. Derfor sier han idet han kommer inn i verden: ’Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg. Du godkjente ikke helbrennofre og syndoffer.’ Da sa jeg: ’Se, jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, Gud.’ Etter først å ha sagt: «Du ønsket ikke og godkjente heller ikke slaktofre og offergaver og helbrennofre og syndoffer» — som frambæres i samsvar med Loven — så sier han faktisk: «Se, jeg er kommet for å gjøre din vilje.» Han avskaffer det første, for at han kan befeste det andre. Ved den nevnte «vilje» er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle”.
Apostelen Paulus forteller altså at Jesus kom ’for å gjøre Guds vilje’, som gikk ut på at han skulle ’avskaffe det første [de slaktofre og offergaver som ble frambåret i samsvar med Moseloven] og befeste det andre – altså å gjøre Guds vilje’. Dette gjorde han ved å frambære sitt eget legeme som et offer. Selv om de jødiske prestene fortsatte å frambære ofre ved templet i Jerusalem helt til det ble ødelagt i år 70, hadde syndofrene mistet sin gyldighet i Guds øyne. Disse ofrene hadde ikke lenger Guds godkjennelse. Hvorfor? Jesus Kristus hadde nemlig oppfylt den jødiske Loven (Matt.5:17) og derfor da også avskaffet den (Ef.2:15). Jesus Kristus hadde altså blitt den jødiske Lovens ende (Rom.10:4).
Men, hva menes det at Jesus skulle avskaffe Loven ”midt i uken”? Som du sikkert husker fra de forrige andaktene skulle jødene få en nådeperiode på ”70 årsuker” (Dan.9:24-27). Vi så at Messias ”sto frem” etter den 69.åruken, altså i år 30. Den siste årsuken vil da naturlig nok strekke seg fra år 30 til år 37. Når er ”midt i årsuken”? Jo, 3,5 år etter år 30, nærmere bestemt den 14 Nisan år 33, den dagen Jødene feiret sin påske og Jesus fra Nasaret ble korsfestet som ”Guds offerlam”! Ser du hvor fantastisk Daniels profeti er? Ser du hvor nøyaktig Gud og Hans Ord kan være? Jesus er i sannhet den som ”midt i uken får Matoffer og Slaktoffer til å opphøre”.
I dag oppmuntrer jeg deg til å være takknemmelig over at Moseloven er avskaffet. Du slipper å overholde bud og regler. Nå gjelder bare troen på Jesus. En tro som skaper evig frelse, evig helse, evig helliggjørelse og en evig forløsning. Ha en avslappende dag – midt i Guds godhet!
tirsdag 13. november 2007
12. August ”Han som stadfester Pakten med mange for en uke”
Det hele er nesten litt skremmende. Punkt etter punkt profeterer Daniel om Messias. Punkt etter punkt kan vi, som lever over 2500 år senere, nikke anerkjennende på hodet og si ”Sannelig, Jesus fra Nasaret oppfylte Daniels Profeti”. Bibelen er i høyeste grad en bok vi alle kan stole på og GT er i sannhet en bok hvor vi kristne kan få et klart bilde av JESUS som den sanne Messias.
I sin fantastiske profeti fortsetter Daniel med å beskrive Jesu gjerning. I ves 27 sier han ”Han skal stadfeste en pakt med mange for en uke”. Hva betyr så dette? For det første vet vi jo fra de forrige andaktene at ”en uke” betyr en periode på 7 år. Denne perioden begynte etter den 69. uken og sammenfaller med den 70 åruken. Som vi tidligere har sett er dette perioden fra når Jesus ble døpt i Jordan år 29/30 og avsluttes i år 36/37.
Hvilken pakt skulle så Jesus stadfeste? Opprettet Han ikke en ny pakt? Joda, Jesus opprettet en ny pakt når Han døde på Korset (Hebr.8, Jer.31, Hebr.9:16-17), men det er ikke denne nye Pakt profeten Daniel snakker om. Den Pakt Daniel snakker om at Jesus skal ”stadfeste” er nemlig Pakten med Abraham. Som du sikkert husker inngikk Jehova en Pakt med Abraham og hans Ætt. Denne Pakten var ikke bygd på gjerninger, slik som Pakten med Moses, men Abrahamspakten var bygget på tro. Den som trodde slik Abraham trodde, ville bli Abrahams Ætlinger og arvinger til Abrahams løfte (1.Mos.12 og 1.Mos.17).
Før du leser videre oppmuntrer jeg deg til å lese Paulus brev til Romerne Kap 4 og Gal 3. Her beskriver Paulus Pakten med Abraham og forklarer at: ”For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet… Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle.. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn...Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet”…
Når Jesus vandret i sin tjeneste fra år 29/30 var Han en stadfestelse av Abrahamspakten. Han var nemlig ”den Abrahams Ætt som skulle komme” (Gal.3:19). For som Gal 3:16 sier: ”Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus”. Ettersom Pakten med Abraham nå fullførtes i og gjennom Jesus – ble Jesus Paktens stadfestelse, akkurat slik Profeten Daniel hadde forutsagt.
Et viktig spørsmål gjenstår. Hvorfor skulle Pakten ”stadfestes for de mange” og hvorfor skulle den stadfestes bare i ”en uke”? For å svare på dette må vi ha litt grunnleggende Bibelforståelse. Du skjønner, de 70 årsukene ble kun gitt til jødene (Dan.9:24). Jehova ville altså at Jødene, som Hans eiendomsfolk, først skulle få anledning til å ta i mot fullheten av Pakten. Prinsippet var altså ”jøde først – så greker” (Rom.1:16). Dette frelsestilbudet for jødene som folk, varte altså bare under den siste av de 70 årsukene, altså fra år 29/30 til 36/37. Etter år 36/37 kan kun enkeltindivid av jøder bli frelst, så sant de vender om fra sin vantro og bekjenner Jesus som Messias (Rom.11:23).
Hva skjedde så når den 70.årsuken ble avsluttet? Jo, Bibelen forteller at Gud gav ordre om at de jødekristne, som før hadde preket kun for jøder (Apg.11:19), nå kunne forkynne Evangelium for Hedningene (Apg.10). Paulus forklarer det slik: ”Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene” (Apg.13:46).
Jesus er altså den som ”stadfestet Pakten med mange for en uke”. Han er også den som innstiftet ”en ny og bedre Pakt”(Hebr.8:6). I dag oppmuntrer jeg deg til å se Guds godhet og storhet. Godhet fordi du som ikke hadde adgang til Israels løfter, har fått del i dem (Ef.2) og Guds storhet fordi Han har gitt oss Profetier som ikke kan lyve.
I sin fantastiske profeti fortsetter Daniel med å beskrive Jesu gjerning. I ves 27 sier han ”Han skal stadfeste en pakt med mange for en uke”. Hva betyr så dette? For det første vet vi jo fra de forrige andaktene at ”en uke” betyr en periode på 7 år. Denne perioden begynte etter den 69. uken og sammenfaller med den 70 åruken. Som vi tidligere har sett er dette perioden fra når Jesus ble døpt i Jordan år 29/30 og avsluttes i år 36/37.
Hvilken pakt skulle så Jesus stadfeste? Opprettet Han ikke en ny pakt? Joda, Jesus opprettet en ny pakt når Han døde på Korset (Hebr.8, Jer.31, Hebr.9:16-17), men det er ikke denne nye Pakt profeten Daniel snakker om. Den Pakt Daniel snakker om at Jesus skal ”stadfeste” er nemlig Pakten med Abraham. Som du sikkert husker inngikk Jehova en Pakt med Abraham og hans Ætt. Denne Pakten var ikke bygd på gjerninger, slik som Pakten med Moses, men Abrahamspakten var bygget på tro. Den som trodde slik Abraham trodde, ville bli Abrahams Ætlinger og arvinger til Abrahams løfte (1.Mos.12 og 1.Mos.17).
Før du leser videre oppmuntrer jeg deg til å lese Paulus brev til Romerne Kap 4 og Gal 3. Her beskriver Paulus Pakten med Abraham og forklarer at: ”For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet… Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle.. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn...Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet”…
Når Jesus vandret i sin tjeneste fra år 29/30 var Han en stadfestelse av Abrahamspakten. Han var nemlig ”den Abrahams Ætt som skulle komme” (Gal.3:19). For som Gal 3:16 sier: ”Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus”. Ettersom Pakten med Abraham nå fullførtes i og gjennom Jesus – ble Jesus Paktens stadfestelse, akkurat slik Profeten Daniel hadde forutsagt.
Et viktig spørsmål gjenstår. Hvorfor skulle Pakten ”stadfestes for de mange” og hvorfor skulle den stadfestes bare i ”en uke”? For å svare på dette må vi ha litt grunnleggende Bibelforståelse. Du skjønner, de 70 årsukene ble kun gitt til jødene (Dan.9:24). Jehova ville altså at Jødene, som Hans eiendomsfolk, først skulle få anledning til å ta i mot fullheten av Pakten. Prinsippet var altså ”jøde først – så greker” (Rom.1:16). Dette frelsestilbudet for jødene som folk, varte altså bare under den siste av de 70 årsukene, altså fra år 29/30 til 36/37. Etter år 36/37 kan kun enkeltindivid av jøder bli frelst, så sant de vender om fra sin vantro og bekjenner Jesus som Messias (Rom.11:23).
Hva skjedde så når den 70.årsuken ble avsluttet? Jo, Bibelen forteller at Gud gav ordre om at de jødekristne, som før hadde preket kun for jøder (Apg.11:19), nå kunne forkynne Evangelium for Hedningene (Apg.10). Paulus forklarer det slik: ”Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene” (Apg.13:46).
Jesus er altså den som ”stadfestet Pakten med mange for en uke”. Han er også den som innstiftet ”en ny og bedre Pakt”(Hebr.8:6). I dag oppmuntrer jeg deg til å se Guds godhet og storhet. Godhet fordi du som ikke hadde adgang til Israels løfter, har fått del i dem (Ef.2) og Guds storhet fordi Han har gitt oss Profetier som ikke kan lyve.
torsdag 8. november 2007
Et svar på Leif Jacobsens kritikk av Nådesbudskapet
Til våre lesere
Denne uken retter en stort sett god og velmenende teolog skarp kritikk mot det såkalte Nådesbudskapet. I en artikkelserie på 3 deler, utbroderer Leif S. Jacobsen i Dagen og Magazinet sin frustrasjon over, etter hans mening, den ”liberale og ubibelske” praktisering og inndeling av Skriftene. Siden vi på vår blogg reklamerer for heftet ”Nåde over Nåde” og formelt går god for dette budskapet, ønsker vi å gi våre lesere en liten forklaring på saken.
I motsetning til trosbevegelsen generelt, inklusiv Levende Ord Bergen, er vi ikke det man kaller for dispensasjonalister. Vi deler altså ikke inn de ulike periodene i Bibelen i tidshusholdninger (mellom 8 og 14 i følge de teologiske lærebøkene), men forklarer Paulus sitt ord om ”tidshusholdninger” ut ifra pakter. Gud opererer altså ut i fra pakter Han inngår med sitt folk og ikke ulike tidsperioder som består av ulike regler med en dertil tilhørende dom/belønning (se definisjoner og eksempler på dette i bøkene til dispensasjonalisten Oskar Edin Indegaard. Selv om Indegaard
er ekstrem-dispensasjonalist, forklarer han på en relativt ryddig måte hva dispensasjonalismen går ut på).
Vi innser at Gud har inngått flere pakter med sitt folk, men her i dette skrivet deler vi for enkeltheten skyld, og for denne saks skyld, bibelhistorien inn i ”Den gamle pakt” og ”Den nye Pakt”.
Når vi deler inn Skriftene ser vi altså på under hvilken pakt selve boken/brevet er skrevet. En bok/brev er først og fremst skrevet for og til sin mottaker under den pakt som mottakeren tilhører. 3.Mosebok er for eksempel skrevet til jødene under den gamle pakt og skal leses av oss kristne i dette lyset. Dette betyr ikke at 3.Mosebok ikke er gudsinspirert eller sann. Hele Bibelen er sann, ekte og til oss, men for å forstå Skriften rett, må den leses i lyset av hvem det er skrevet til og under hvilken pakt den er skrevet.
I tillegg er det slik at når vi leser skrifter fra den gamle pakt, må vi lese den i lyset av Jesus og hva Han har gjort for oss. For oss blir da GT en bok med historiske hendelser som beskriver hvem Gud er og hva Han har gjort, men samtidig en bok som beskriver skyggebilder av Jesus, hvor Jesus Kristus gjennom sitt jordiske liv har blitt dets oppfyllese (Hebr.10:1). Man kan derfor si at vi har en kristosentrisk bibelforståelse. Luk 24:44 illustrerer vårt bibelsyn slik: ”Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.” (Se også Lukas 24:27).
Når det kommer til Evangeliene, forstår vi at dette er skrevet når Guds Folk fortsatt var under Moseloven. Jesus hadde jo ikke innstiftet Den Nye Pakt enda, siden han ennå ikke var død. Heb 9:16-17 sier jo: ”For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død. For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live”. Ett av flere eksempler på at Evangeliene beskriver hendelser under den gamle pakt, er blant annet fra Matt 10:5 hvor Jesus sier: ”Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer”. Etter at den nye pakt er innstiftet sier Jesus noe helt annet. Da sier Han nemlig: ”Gå ut å gjøre alle folkeslag til disipler” (Matt.28:19).
Et annet eksempel på at Evangeliene beskriver visse hendelser som er underlagt den gamle pakts regler er når Jesus helbreder den spedalske mannen i Luk 5:14 hvorpå Han sier: ”Og han bød ham at han ikke skulle si det til noen: Men gå og vis deg for presten, og bær fram renselsesofferet, slik Moses har påbudt, til vitnesbyrd for dem”. Evangeliene er for øvrig fulle av ulike eksempler hvor handlingene som blir beskrevet tydelig er under den gamle pakts regler. Vi kan derfor ikke si som Leif S. Jacobsen: ”Alt hva Jesus sa, gjorde og lærte representerer den nye pakt” Om så skulle være har kristendommen praktisert feil teologi i over 2000 år, for hvem av oss har gått til presten når vi har blitt helbredet? Hvem av oss har nektet å evangelisere for hedninger? Nei, Evangeliene er 4 bøker som beskriver Jesu liv og tjeneste under Loven.
Derimot er det slik at Evangeliene i tillegg til å beskrive Jesu liv og tjeneste under den gamle pakt, ofte profeterer om den nye pakt og dens virkelighet. Jesus står under Moseloven og profetisk peker på den nye pakts realiteter. Eksemplevis bruker Han uttrykk som ”På den dag” (Joh.14:20, Joh.16:26) osv når Han taler om den nye pakt. Vi ser også at Jesus underviser om andre realiteter som ikke trådte i kraft før pinse år 33. Eksempel på dette er at vi er ”lemmer på Hans legeme” (Joh.15:1-6) og Joh 7:38-39 hvor Han sier: ”Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort”, noe alle vet ikke var mulig før pinsen år 33.
Evangeliene skal derfor, som alle andre bøker i Bibelen, leses i lyset av Jesus Kristi Kors. Vi tror at dette er sunn hermeneutikk og det er vår bestemte oppfatning er at de fleste kristne kjenner seg igjen i denne måten å lese Bibelen på.
Når vi så leser Evangeliene leser vi de altså ikke som dispensasjonalistene gjør. Vi ser ikke at det fantes en spesiell tidsperiode mellom Moseloven og Johannes Døperen. Vi ser ikke at det finnes et nytt budskap om Guds Rike som skulle forkynnes av Jesus og avsuttes med Paulus. Vi ser ikke at det skal finnes ett sett regler for den jødekristne menighet og ett annet sett regler for de hedningekristne menighetene. For oss finnes det bare ett sett av regler i Den nye pakts virkelighet, nemlig Jesus Kristi Agapelov (Rom.8:2, Gal.6:2). Og for oss finnes det også bare 3 typer inndelinger av menneskeheten, nemlig: Hedningene (de ufrelste),Jødene (Israel etter kjødet) og Guds Menighet (1.Kor.10:32).
Siden vi altså ikke er dispensasjonalister, setter vi heller ikke Paulus opp i mot Jesus. Ei heller Paulus opp i mot Johannes eller Peter. Heller ikke Paulus opp i mot Jakob for den del. For oss er alt i Bibelen skrevet til hele Guds folk som nå har blitt ett i Kristus (1.Kor.12:13). Det er ikke lenger forskjell på jøder eller greker. Vi er alle blitt en ny skapning i Ham. Det finnes altså ikke ulike sett av regler. Derimot er det slik at Apostelen Paulus fikk en rekke direktesyn av Jesus. Herren selv underviste ham om ting som ”ennå ikke var blitt åpenbaret i de tidligere tider” (Ef.3:5). Når vi så kommer til tilsynelatende motstridende informasjon i Bibelen velger vi å la Jesus gjennom Paulus få det siste ordet. Det var jo som kjent Jesus som gav Paulus sine åpenbaringer. Gal 1:12 sier jo: ”Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring”.
Man kan gjerne bruke andre ord og si at vi ser de ”vanskelige skriftstedene i lyset av forsoningsverket”, som Paulus så radikalt hadde fått mandat til å kaste lys over.
Et eksempel på dette er for eksempel Jak 2:24 som sier: ”Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro”. Dette verset ser vi i lyset av Paulus som sier: ”Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet” (Rom.4:5).
Når vi da snakker om Loven, snakker vi om den pakt Gud innstiftet med Jødene ved berget Sinai, også kalt Moseloven. Siden vi IKKE er dispensasjonalister, tror vi ikke at Gud har trykket på en eller annen pauseknapp i frelseshistorien (Slik Ekman, Darby, Indegaard og enhver som kaller seg dispensasjonalist hevder). Vi tror altså ikke at Menigheten er en parentes mellom to Jødiske tidshusholdninger, snarere er Menigheten (som er Kristus og Hans kropp) Guds plan fra evighet av (Ef.3:11). Gud har altså ikke 2 folk, men 1, nemlig de kristustroende av jøder og hedninger. Vi tror altså at Gud alltid har hatt ett folk, men at dette folket har tatt del i ulike pakter. Når da jødene ikke tok i mot den nye pakten i Kristus, fortsatte ikke Gud med den gamle pakt, men avsluttet denne og innstiftet en ny. Paktene kjøres altså ikke parallelt. Hebreerne 8:13 sier jo: ”Når han taler om en ny pakt, har han dermed erklært at den første er foreldet” og Rom 10:4 som sier: ”Kristus er lovens ende”.
Og Efeserne 2:15 sier at Jesus ”avskaffet den Lov som kom med bud og forskrifter”.
At vi er avdøde fra Loven innebærer ikke at vi er lovløse. Vi er bundet til Jesus og Hans lov (1.Kor.9:21). Hans lov har en høyere moralsk standard enn Moseloven. Den store forskjellen nå, er at vi i den nye pakt har Jesus i oss (Gal.2:20) som lever ut sitt hellige liv gjennom oss. Det var dette Loven ikke greide. Loven var maktesløs på grunn av kjødet. De formaningene som Paulus nå kommer med er ikke Moselovforkynnelse, men sekunderinger og veivisninger om hvordan den nye skapningen ønsker å leve. ”For synden skal jo ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden” (Rom.6:14)
Siden Jacobsen og andre hevder at de 10 bud fortsatt gjelder, passer det seg å spørre om hvem av dem som lever etter det 3 budet ”Du skal holde hviledagen hellig” (2.Mos.20:8) slik at man feirer den fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag? Det er jo klart at dersom budene fortsatt gjelder må vi jo for alle del holde dem, da Galaterne 3:10 sier: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det”.
At Paulus i Rom 14:5-6 sier: ”Den ene setter én dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn! Den som akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som ikke akter på dagen, han gjør det for Herren. Den som eter, gjør det for Herren – han takker jo Gud. Og den som lar være å ete, gjør det for Herren og takker Gud” - viser oss at å overholde Sabbath er en frivillig sak, ikke et guddommelig bud. Med andre ord er de 10 bud ikke lenger gjeldene i følge Paulus. Vi tror derfor at Agape-loven/Agape-budet oppfyller alle Mosaiske etiske krav, bud, regler og forskrifter – ja endog høyner deres standard - Her nytter det altså ikke å si: ”jo – vi tror ikke på å overholde Sabbath fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag” og samtidig bastant hevde at: ”de 10 bud gjelder fortsatt – og at alt annet er vranglære”. Enten gjelder dekalogen (de 10 bud) ellers så er den avskaffet.
Fordi vi ikke er dispensasjonalister, men tror at Gud opererer i pakter, tror vi altså på det siste. For oss er det altså ikke den Mosaiske loven som viser oss hva som er rett og feil, men Agapeloven som er definert av Jesus Kristus og Hans Apostler.
For oss finnes det derfor en klar logikk i Skriftene:
1. Først oppfylte Jesus Moseloven ved sitt perfekte jordeliv (Mat.5:17)
2. Når Loven og Profetene var oppfylt sa Han: ”det er fullbrakt” (Joh.19:30)
3. Når Loven var oppfylt mistet denne sin funksjon, siden den var et ”forbilde på det som skulle komme” (Hebr.9:15, Hebr 10:1)
4. Kristus er derfor Moselovens ende (Rom.10.4)
5. Den jødiske Loven var derfor foreldet og gått ut på dato (Hebr.8:13)
6. Det er derfor Jesus avskaffet og utslettet den gamle pakts Lov (Ef.2:14-15, Kol.2:14)
7. Nå gjelder bare Jesus Kristus og Hans kjærlighetslov, som har en høyere moral enn Moseloven (se Matteus 5 ”Dere har hørt….men jeg sier dere…”).
8. Vi må være forkynnere av den nye Pakt og dens vesen, ikke blande den nye pakt med Lov og de 10 bud. 2Kor 3:5-9 sier som kjent: ”Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Når da dødens tjeneste, den som med bokstaver var innhogd på steiner, hadde en slik herlighet at Israels barn ikke tålte å se Moses' ansikt på grunn av glansen i hans ansikt, den som snart forsvant, hvor mye herligere skal da ikke Åndens tjeneste være? For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da rettferdighetens tjeneste være!
Mvh
Ulf Heines,
Forfatter av heftet ”Nåde over Nåde”.
Denne uken retter en stort sett god og velmenende teolog skarp kritikk mot det såkalte Nådesbudskapet. I en artikkelserie på 3 deler, utbroderer Leif S. Jacobsen i Dagen og Magazinet sin frustrasjon over, etter hans mening, den ”liberale og ubibelske” praktisering og inndeling av Skriftene. Siden vi på vår blogg reklamerer for heftet ”Nåde over Nåde” og formelt går god for dette budskapet, ønsker vi å gi våre lesere en liten forklaring på saken.
I motsetning til trosbevegelsen generelt, inklusiv Levende Ord Bergen, er vi ikke det man kaller for dispensasjonalister. Vi deler altså ikke inn de ulike periodene i Bibelen i tidshusholdninger (mellom 8 og 14 i følge de teologiske lærebøkene), men forklarer Paulus sitt ord om ”tidshusholdninger” ut ifra pakter. Gud opererer altså ut i fra pakter Han inngår med sitt folk og ikke ulike tidsperioder som består av ulike regler med en dertil tilhørende dom/belønning (se definisjoner og eksempler på dette i bøkene til dispensasjonalisten Oskar Edin Indegaard. Selv om Indegaard
er ekstrem-dispensasjonalist, forklarer han på en relativt ryddig måte hva dispensasjonalismen går ut på).
Vi innser at Gud har inngått flere pakter med sitt folk, men her i dette skrivet deler vi for enkeltheten skyld, og for denne saks skyld, bibelhistorien inn i ”Den gamle pakt” og ”Den nye Pakt”.
Når vi deler inn Skriftene ser vi altså på under hvilken pakt selve boken/brevet er skrevet. En bok/brev er først og fremst skrevet for og til sin mottaker under den pakt som mottakeren tilhører. 3.Mosebok er for eksempel skrevet til jødene under den gamle pakt og skal leses av oss kristne i dette lyset. Dette betyr ikke at 3.Mosebok ikke er gudsinspirert eller sann. Hele Bibelen er sann, ekte og til oss, men for å forstå Skriften rett, må den leses i lyset av hvem det er skrevet til og under hvilken pakt den er skrevet.
I tillegg er det slik at når vi leser skrifter fra den gamle pakt, må vi lese den i lyset av Jesus og hva Han har gjort for oss. For oss blir da GT en bok med historiske hendelser som beskriver hvem Gud er og hva Han har gjort, men samtidig en bok som beskriver skyggebilder av Jesus, hvor Jesus Kristus gjennom sitt jordiske liv har blitt dets oppfyllese (Hebr.10:1). Man kan derfor si at vi har en kristosentrisk bibelforståelse. Luk 24:44 illustrerer vårt bibelsyn slik: ”Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.” (Se også Lukas 24:27).
Når det kommer til Evangeliene, forstår vi at dette er skrevet når Guds Folk fortsatt var under Moseloven. Jesus hadde jo ikke innstiftet Den Nye Pakt enda, siden han ennå ikke var død. Heb 9:16-17 sier jo: ”For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død. For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live”. Ett av flere eksempler på at Evangeliene beskriver hendelser under den gamle pakt, er blant annet fra Matt 10:5 hvor Jesus sier: ”Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer”. Etter at den nye pakt er innstiftet sier Jesus noe helt annet. Da sier Han nemlig: ”Gå ut å gjøre alle folkeslag til disipler” (Matt.28:19).
Et annet eksempel på at Evangeliene beskriver visse hendelser som er underlagt den gamle pakts regler er når Jesus helbreder den spedalske mannen i Luk 5:14 hvorpå Han sier: ”Og han bød ham at han ikke skulle si det til noen: Men gå og vis deg for presten, og bær fram renselsesofferet, slik Moses har påbudt, til vitnesbyrd for dem”. Evangeliene er for øvrig fulle av ulike eksempler hvor handlingene som blir beskrevet tydelig er under den gamle pakts regler. Vi kan derfor ikke si som Leif S. Jacobsen: ”Alt hva Jesus sa, gjorde og lærte representerer den nye pakt” Om så skulle være har kristendommen praktisert feil teologi i over 2000 år, for hvem av oss har gått til presten når vi har blitt helbredet? Hvem av oss har nektet å evangelisere for hedninger? Nei, Evangeliene er 4 bøker som beskriver Jesu liv og tjeneste under Loven.
Derimot er det slik at Evangeliene i tillegg til å beskrive Jesu liv og tjeneste under den gamle pakt, ofte profeterer om den nye pakt og dens virkelighet. Jesus står under Moseloven og profetisk peker på den nye pakts realiteter. Eksemplevis bruker Han uttrykk som ”På den dag” (Joh.14:20, Joh.16:26) osv når Han taler om den nye pakt. Vi ser også at Jesus underviser om andre realiteter som ikke trådte i kraft før pinse år 33. Eksempel på dette er at vi er ”lemmer på Hans legeme” (Joh.15:1-6) og Joh 7:38-39 hvor Han sier: ”Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort”, noe alle vet ikke var mulig før pinsen år 33.
Evangeliene skal derfor, som alle andre bøker i Bibelen, leses i lyset av Jesus Kristi Kors. Vi tror at dette er sunn hermeneutikk og det er vår bestemte oppfatning er at de fleste kristne kjenner seg igjen i denne måten å lese Bibelen på.
Når vi så leser Evangeliene leser vi de altså ikke som dispensasjonalistene gjør. Vi ser ikke at det fantes en spesiell tidsperiode mellom Moseloven og Johannes Døperen. Vi ser ikke at det finnes et nytt budskap om Guds Rike som skulle forkynnes av Jesus og avsuttes med Paulus. Vi ser ikke at det skal finnes ett sett regler for den jødekristne menighet og ett annet sett regler for de hedningekristne menighetene. For oss finnes det bare ett sett av regler i Den nye pakts virkelighet, nemlig Jesus Kristi Agapelov (Rom.8:2, Gal.6:2). Og for oss finnes det også bare 3 typer inndelinger av menneskeheten, nemlig: Hedningene (de ufrelste),Jødene (Israel etter kjødet) og Guds Menighet (1.Kor.10:32).
Siden vi altså ikke er dispensasjonalister, setter vi heller ikke Paulus opp i mot Jesus. Ei heller Paulus opp i mot Johannes eller Peter. Heller ikke Paulus opp i mot Jakob for den del. For oss er alt i Bibelen skrevet til hele Guds folk som nå har blitt ett i Kristus (1.Kor.12:13). Det er ikke lenger forskjell på jøder eller greker. Vi er alle blitt en ny skapning i Ham. Det finnes altså ikke ulike sett av regler. Derimot er det slik at Apostelen Paulus fikk en rekke direktesyn av Jesus. Herren selv underviste ham om ting som ”ennå ikke var blitt åpenbaret i de tidligere tider” (Ef.3:5). Når vi så kommer til tilsynelatende motstridende informasjon i Bibelen velger vi å la Jesus gjennom Paulus få det siste ordet. Det var jo som kjent Jesus som gav Paulus sine åpenbaringer. Gal 1:12 sier jo: ”Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring”.
Man kan gjerne bruke andre ord og si at vi ser de ”vanskelige skriftstedene i lyset av forsoningsverket”, som Paulus så radikalt hadde fått mandat til å kaste lys over.
Et eksempel på dette er for eksempel Jak 2:24 som sier: ”Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro”. Dette verset ser vi i lyset av Paulus som sier: ”Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet” (Rom.4:5).
Når vi da snakker om Loven, snakker vi om den pakt Gud innstiftet med Jødene ved berget Sinai, også kalt Moseloven. Siden vi IKKE er dispensasjonalister, tror vi ikke at Gud har trykket på en eller annen pauseknapp i frelseshistorien (Slik Ekman, Darby, Indegaard og enhver som kaller seg dispensasjonalist hevder). Vi tror altså ikke at Menigheten er en parentes mellom to Jødiske tidshusholdninger, snarere er Menigheten (som er Kristus og Hans kropp) Guds plan fra evighet av (Ef.3:11). Gud har altså ikke 2 folk, men 1, nemlig de kristustroende av jøder og hedninger. Vi tror altså at Gud alltid har hatt ett folk, men at dette folket har tatt del i ulike pakter. Når da jødene ikke tok i mot den nye pakten i Kristus, fortsatte ikke Gud med den gamle pakt, men avsluttet denne og innstiftet en ny. Paktene kjøres altså ikke parallelt. Hebreerne 8:13 sier jo: ”Når han taler om en ny pakt, har han dermed erklært at den første er foreldet” og Rom 10:4 som sier: ”Kristus er lovens ende”.
Og Efeserne 2:15 sier at Jesus ”avskaffet den Lov som kom med bud og forskrifter”.
At vi er avdøde fra Loven innebærer ikke at vi er lovløse. Vi er bundet til Jesus og Hans lov (1.Kor.9:21). Hans lov har en høyere moralsk standard enn Moseloven. Den store forskjellen nå, er at vi i den nye pakt har Jesus i oss (Gal.2:20) som lever ut sitt hellige liv gjennom oss. Det var dette Loven ikke greide. Loven var maktesløs på grunn av kjødet. De formaningene som Paulus nå kommer med er ikke Moselovforkynnelse, men sekunderinger og veivisninger om hvordan den nye skapningen ønsker å leve. ”For synden skal jo ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden” (Rom.6:14)
Siden Jacobsen og andre hevder at de 10 bud fortsatt gjelder, passer det seg å spørre om hvem av dem som lever etter det 3 budet ”Du skal holde hviledagen hellig” (2.Mos.20:8) slik at man feirer den fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag? Det er jo klart at dersom budene fortsatt gjelder må vi jo for alle del holde dem, da Galaterne 3:10 sier: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det”.
At Paulus i Rom 14:5-6 sier: ”Den ene setter én dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn! Den som akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som ikke akter på dagen, han gjør det for Herren. Den som eter, gjør det for Herren – han takker jo Gud. Og den som lar være å ete, gjør det for Herren og takker Gud” - viser oss at å overholde Sabbath er en frivillig sak, ikke et guddommelig bud. Med andre ord er de 10 bud ikke lenger gjeldene i følge Paulus. Vi tror derfor at Agape-loven/Agape-budet oppfyller alle Mosaiske etiske krav, bud, regler og forskrifter – ja endog høyner deres standard - Her nytter det altså ikke å si: ”jo – vi tror ikke på å overholde Sabbath fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag” og samtidig bastant hevde at: ”de 10 bud gjelder fortsatt – og at alt annet er vranglære”. Enten gjelder dekalogen (de 10 bud) ellers så er den avskaffet.
Fordi vi ikke er dispensasjonalister, men tror at Gud opererer i pakter, tror vi altså på det siste. For oss er det altså ikke den Mosaiske loven som viser oss hva som er rett og feil, men Agapeloven som er definert av Jesus Kristus og Hans Apostler.
For oss finnes det derfor en klar logikk i Skriftene:
1. Først oppfylte Jesus Moseloven ved sitt perfekte jordeliv (Mat.5:17)
2. Når Loven og Profetene var oppfylt sa Han: ”det er fullbrakt” (Joh.19:30)
3. Når Loven var oppfylt mistet denne sin funksjon, siden den var et ”forbilde på det som skulle komme” (Hebr.9:15, Hebr 10:1)
4. Kristus er derfor Moselovens ende (Rom.10.4)
5. Den jødiske Loven var derfor foreldet og gått ut på dato (Hebr.8:13)
6. Det er derfor Jesus avskaffet og utslettet den gamle pakts Lov (Ef.2:14-15, Kol.2:14)
7. Nå gjelder bare Jesus Kristus og Hans kjærlighetslov, som har en høyere moral enn Moseloven (se Matteus 5 ”Dere har hørt….men jeg sier dere…”).
8. Vi må være forkynnere av den nye Pakt og dens vesen, ikke blande den nye pakt med Lov og de 10 bud. 2Kor 3:5-9 sier som kjent: ”Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Når da dødens tjeneste, den som med bokstaver var innhogd på steiner, hadde en slik herlighet at Israels barn ikke tålte å se Moses' ansikt på grunn av glansen i hans ansikt, den som snart forsvant, hvor mye herligere skal da ikke Åndens tjeneste være? For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da rettferdighetens tjeneste være!
Mvh
Ulf Heines,
Forfatter av heftet ”Nåde over Nåde”.
11. August ”Han som salver et Aller Helligste, del 2”.
Som vi så av gårsdagens andakt ”banet Jesus en ny og levende vei” for oss like inn i Det Aller Helligste. Nå har Jesus Kristus blitt ”veien inn til Gud” og ved Hans yppersteprestlige tjeneste finnes det nå fri adgang like inn til Nådens Trone hvor vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp rett tid (Hebr.4:16). I tillegg til dette forteller Markus at det jordiske Templets forheng revnet i to, noe som indikerte at Guds nærvær forlot det jødiske Templet. Spørsmålet vi nå kan stille oss er; Hvor bor Gud i dag?
Profeten Daniel profeterte at Messias skulle ”salve et Aller Helligste”. Det å salve innebærer at Guds Ånd hviler over og fullt ut anerkjenner et embete, en person eller en ting som Gud selv har utvalgt. La meg illustrere. Når prestene skulle innsettes i Den Gamle Pakt ble disse ”Salvet” til hellig tjeneste. Dette gikk ut på at olje, som et symbol på Den Hellige Ånd, ble helt ut over hodene deres. I 2M 40:15 kan vi for eksempel lese følgende: ”Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far. Så skal de tjene meg som prester. Denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt etter slekt”. Ikke bare mennesker ble salvet, men i 3M 8:10 kan vi lese om at: ”Moses tok salvingsoljen og salvet tabernaklet og alt som var i det, og helliget det”. Ut i fra Skriftens eget vitnesbyrd var altså ”Salvelsen” et tegn på innvielse, hellighet, godkjennelse og Den Hellige Ånds overnaturlige nærvær over de redskap Gud hadde utvalgt.
Det kom derfor som et sjokk på de frafalne jødene at Den Hellige Ånd kom og tok bolig i hver og en av de Messiastroende, jøder som hedninger. De hadde jo ansett disse som villfarende sekterister, folk som verken kjente sin Gud eller de Hellige Skrifter (Johannes 7:52, Apg.4:13), men nå var altså disse Jesusfanatikerne fyll med Den Hellige Ånd og Ild. De var Salvet av den Høyeste Gud (Apg.2:1-2, Apg.10:45-46).
”Vet dere ikke at DERE er Guds Tempel og at Den Hellige Ånd nå BOR i dere”, formelig roper Paulus til korintermenigheten (1.Kor.3:16). Det nesten utrolige hadde skjedd. For det første hadde Jehova sagt om det Aronittiske Prestedømmet at ” Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far. Så skal de tjene meg som prester. Denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt etter slekt” (2.Mos.40:15). For det andre hadde det blitt sagt at ”Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid”.(1Kong 8:13). Og nå, etter at Jesus hadde oppfylt Daniels profeti virket Jehova verken gjennom Det Aronittiske Prestedømmet ei heller Templet. Hadde Guds Ord slått feil? Nei, slettes ikke!
Forklaringen ligger i at Den Gamle Pakt bare var skyggebilder av virkeligheten. Nå hadde virkeligheten kommet. Virkeligheten var at alle de som trodde på Den Sanne Yppersteprest, ble medprester slik som Aron (1.Pet.1:9-10) og Guds sanne Tempel besto av Jesustroende mennesker (Ef.2:21-22). Kristus hadde altså ”Salvet et nytt Aller Helligste”, slik som Profeten Daniel hadde forutsagt.
I dag oppmuntrer jeg deg til å innta en ydmyk innstilling. Tenk, du som ikke var Gud folk, har nå blitt Guds folk. Du som var langt borte, har nå kommet nær. Du som ikke ante om Guds løfter, har nå fått del i dem alle. Jesus Kristus er i sannhet vår redningsmann.
Profeten Daniel profeterte at Messias skulle ”salve et Aller Helligste”. Det å salve innebærer at Guds Ånd hviler over og fullt ut anerkjenner et embete, en person eller en ting som Gud selv har utvalgt. La meg illustrere. Når prestene skulle innsettes i Den Gamle Pakt ble disse ”Salvet” til hellig tjeneste. Dette gikk ut på at olje, som et symbol på Den Hellige Ånd, ble helt ut over hodene deres. I 2M 40:15 kan vi for eksempel lese følgende: ”Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far. Så skal de tjene meg som prester. Denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt etter slekt”. Ikke bare mennesker ble salvet, men i 3M 8:10 kan vi lese om at: ”Moses tok salvingsoljen og salvet tabernaklet og alt som var i det, og helliget det”. Ut i fra Skriftens eget vitnesbyrd var altså ”Salvelsen” et tegn på innvielse, hellighet, godkjennelse og Den Hellige Ånds overnaturlige nærvær over de redskap Gud hadde utvalgt.
Det kom derfor som et sjokk på de frafalne jødene at Den Hellige Ånd kom og tok bolig i hver og en av de Messiastroende, jøder som hedninger. De hadde jo ansett disse som villfarende sekterister, folk som verken kjente sin Gud eller de Hellige Skrifter (Johannes 7:52, Apg.4:13), men nå var altså disse Jesusfanatikerne fyll med Den Hellige Ånd og Ild. De var Salvet av den Høyeste Gud (Apg.2:1-2, Apg.10:45-46).
”Vet dere ikke at DERE er Guds Tempel og at Den Hellige Ånd nå BOR i dere”, formelig roper Paulus til korintermenigheten (1.Kor.3:16). Det nesten utrolige hadde skjedd. For det første hadde Jehova sagt om det Aronittiske Prestedømmet at ” Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far. Så skal de tjene meg som prester. Denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt etter slekt” (2.Mos.40:15). For det andre hadde det blitt sagt at ”Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid”.(1Kong 8:13). Og nå, etter at Jesus hadde oppfylt Daniels profeti virket Jehova verken gjennom Det Aronittiske Prestedømmet ei heller Templet. Hadde Guds Ord slått feil? Nei, slettes ikke!
Forklaringen ligger i at Den Gamle Pakt bare var skyggebilder av virkeligheten. Nå hadde virkeligheten kommet. Virkeligheten var at alle de som trodde på Den Sanne Yppersteprest, ble medprester slik som Aron (1.Pet.1:9-10) og Guds sanne Tempel besto av Jesustroende mennesker (Ef.2:21-22). Kristus hadde altså ”Salvet et nytt Aller Helligste”, slik som Profeten Daniel hadde forutsagt.
I dag oppmuntrer jeg deg til å innta en ydmyk innstilling. Tenk, du som ikke var Gud folk, har nå blitt Guds folk. Du som var langt borte, har nå kommet nær. Du som ikke ante om Guds løfter, har nå fått del i dem alle. Jesus Kristus er i sannhet vår redningsmann.
mandag 5. november 2007
10. August ”Han som salver et Aller Helligste”
Disse dagene studerer vi den fantastiske profetien i Daniel 9:24. Vi har sett at Jesus Kristus var den som ”Innelukket frafallet, forseglet syndene, dekket over misgjerning, førte frem en evig rettferdighet og forseglet syn og profet”. I dag skal vi se at Jesus faktisk salvet et nytt Aller Helligste.
At Jehova bodde i Himmelen, var alle jøder enige i. Han var den Gud som tronet over alt det skapte (Salme 103:19). Likevel var ikke Jehova fraværende. Gang etter gang hadde Han åpenbaret seg for dem og vist dem at Han også var nærværende blant sitt folk. Etter utgangen av Egypt hadde Moses nemlig fått en befaling om å bygge et Tabernakel. Tabernaklet, som senere ble erstattet med Templet, skulle deles inn i 2 rom; Det Hellige og Det Aller Helligste.
”Det Aller Helligste” var det innerste rommet i Templet hvor selve Paktens Ark sto. Oppe på Paktens Ark var Nådestolen plassert. Det var på Nådestolen offerblodet til en okse ble stenket hver Yom Kippur, den store forsoningsdagen. I dette rommet bodde Gud. Ikke det at Han hadde ”flyttet ut av Himmelen”, men Hans nærvær, Hans Ånd, hvilte over denne plassen. Ikke alle kunne gå inn i Det Aller Helligste. Mellom det Hellige og Det Aller Helligste fantes det et forheng. Det var bare Ypperstepresten som en gang i året kunne gå inn bak forhenget og da kun for å sone Israels synd (3. Mos.16). Privilegiet av å møte Gud i Det Aller Helligste var altså ikke åpent for allmennheten, men kun tilgjengelig for noen få utvalgte menn.
Hebr. 9:1-8 sier: ”Nå hadde jo også den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten, og den hadde sin jordiske helligdom. For det var reist et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene. Det blir kalt Det Hellige. Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det Aller Helligste, som hadde et røkofferalter av gull og paktens ark, som var helt kledd med gull. Den inneholdt en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler. Over arken var herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen. Om disse ting skal vi ikke nå tale i enkeltheter. Da nå dette er slik innrettet, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste. Men i det andre teltet går bare Ypperstepresten inn, én gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser. Med dette gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbaret så lenge det forreste teltet ennå står”.
Gud ville ikke at Hans nærvær skulle bli erfart bare av ”noen få utvalgte menn”. Han ville at Det Aller Helligste skulle bli renset en gang for alle slik at ALLE kunne komme fremfor ”Nådens trone og få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebr.4:16). Når Jesus Kristus døde på korset skjedde det noe med forhenget i det jordiske Templet. Mark 15:38 forklarer nemlig at i det momentet Jesus utåndet ”Ble forhenget i Templet revet i to, fra øverst til nederst”. Jesus Kristus banet altså en ny og levende vei for oss alle like inn til Gud. Nå var det ikke lenger bare ”De Hellige Yppersteprestene” som kunne ”oppleve Guds nærvær”. Gjennom Jesus Kristus, kunne ALLE komme like inn i Helligdommen! Det er det Heb 10:19-20 beskriver når det sies: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød”.
De gode nyhetene om at alle mennesker har en åpen vei til Guds nådestrone, stopper ikke der. Som du vet sa Profeten Daniel at Messias skulle ”salve” et Aller Helligste. Hva dette innebærer, skal vi se mer på i morgen.
At Jehova bodde i Himmelen, var alle jøder enige i. Han var den Gud som tronet over alt det skapte (Salme 103:19). Likevel var ikke Jehova fraværende. Gang etter gang hadde Han åpenbaret seg for dem og vist dem at Han også var nærværende blant sitt folk. Etter utgangen av Egypt hadde Moses nemlig fått en befaling om å bygge et Tabernakel. Tabernaklet, som senere ble erstattet med Templet, skulle deles inn i 2 rom; Det Hellige og Det Aller Helligste.
”Det Aller Helligste” var det innerste rommet i Templet hvor selve Paktens Ark sto. Oppe på Paktens Ark var Nådestolen plassert. Det var på Nådestolen offerblodet til en okse ble stenket hver Yom Kippur, den store forsoningsdagen. I dette rommet bodde Gud. Ikke det at Han hadde ”flyttet ut av Himmelen”, men Hans nærvær, Hans Ånd, hvilte over denne plassen. Ikke alle kunne gå inn i Det Aller Helligste. Mellom det Hellige og Det Aller Helligste fantes det et forheng. Det var bare Ypperstepresten som en gang i året kunne gå inn bak forhenget og da kun for å sone Israels synd (3. Mos.16). Privilegiet av å møte Gud i Det Aller Helligste var altså ikke åpent for allmennheten, men kun tilgjengelig for noen få utvalgte menn.
Hebr. 9:1-8 sier: ”Nå hadde jo også den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten, og den hadde sin jordiske helligdom. For det var reist et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene. Det blir kalt Det Hellige. Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det Aller Helligste, som hadde et røkofferalter av gull og paktens ark, som var helt kledd med gull. Den inneholdt en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler. Over arken var herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen. Om disse ting skal vi ikke nå tale i enkeltheter. Da nå dette er slik innrettet, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste. Men i det andre teltet går bare Ypperstepresten inn, én gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser. Med dette gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbaret så lenge det forreste teltet ennå står”.
Gud ville ikke at Hans nærvær skulle bli erfart bare av ”noen få utvalgte menn”. Han ville at Det Aller Helligste skulle bli renset en gang for alle slik at ALLE kunne komme fremfor ”Nådens trone og få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebr.4:16). Når Jesus Kristus døde på korset skjedde det noe med forhenget i det jordiske Templet. Mark 15:38 forklarer nemlig at i det momentet Jesus utåndet ”Ble forhenget i Templet revet i to, fra øverst til nederst”. Jesus Kristus banet altså en ny og levende vei for oss alle like inn til Gud. Nå var det ikke lenger bare ”De Hellige Yppersteprestene” som kunne ”oppleve Guds nærvær”. Gjennom Jesus Kristus, kunne ALLE komme like inn i Helligdommen! Det er det Heb 10:19-20 beskriver når det sies: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød”.
De gode nyhetene om at alle mennesker har en åpen vei til Guds nådestrone, stopper ikke der. Som du vet sa Profeten Daniel at Messias skulle ”salve” et Aller Helligste. Hva dette innebærer, skal vi se mer på i morgen.
fredag 2. november 2007
Helgens Spørsmål
I dag hadde jeg en koselig samtale med en ungdom. Jeg spurte henne om en del felles venner. Hun ønsket ikke å nevne noen navn, men fortalte at ungdommene i menigheten hun en gang var med i ikke lenger hadde den samme iver etter Jesus. Istedenfor brennende iver etter å gjøre Jesus kjent, hadde de nå tydd til alkohol, mer alkohol, og utagerende festing på by´n. Flere av disse begrunnet sin oppførsel utifra at dette var ok i henhold til Bibelen.
Mitt spørsmål er: Hva er det å være en kristen?
A) Tro på Jesus
B) Være en etterfølger av Jesus
Mitt spørsmål er: Hva er det å være en kristen?
A) Tro på Jesus
B) Være en etterfølger av Jesus
Abonner på:
Innlegg (Atom)