21. Juni ”Jesus er Veien”

Disse dagene holder vi på å bli bedre kjent med Jesus Kristus. Vi ser på hva Bibelen lærer om Ham og vår bønn er at Den Hellige Ånd skal vise oss bredden, lengeden og dybden i det å lære å kjenne Jesus hjerte til hjerte. I dag skal vi ta en liten kikk på Jesu omtale av seg selv i Johannes 14:6. Her sier Han ”Jeg er veien”.

De første kristne identifiserte seg med denne uttalelsen om at ”Jesus er Veien” såpass sterkt at de selv fikk kallenavnet ”Veien”. Apg 24:14, 4 forteller oss blant annet at Paulus brukte dette navnet på den kristne menighet. Han forteller Kong Agrippa følgende: ”Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene”. Han fortsetter med å si: ”Denne Veien forfulgte jeg til døden, og jeg bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner”.

Men hvorfor akkurat navnet ”Veien”? Jo, for det første var det en klinkeklar oppfatning blant de første kristne at Jesus var den eneste veien til Jehova. Jesus hadde jo selv sagt: ”Ingen kommer til Faderen uten ved meg” (Joh.14:6). For en jøde betydde dette at de jødiske lovene og reglene, Synagogens trossystem og Rabbinernes lære IKKE lenger hjalp dem til Gud. Jødedommen var nå et avsluttet kapittel. Nå var det KUN Jesus som var veien til Jehova – alt annet var en blindvei.

En annen ting var at navnet Veien pekte på en vandring. Kristenlivet besto av å vandre. Vandre med Gud. Vandre med Jesus. Vandre med hverandre i lyset av Kristi kjærlighet og Hans lære. De kristne vandret på Hans sti. Han ledet dem til Gud. Det hele var en prosess. Det var en relasjon. Det var en vei å gå.

For det tredje symboliserte Veien en måte å leve på. De som vandret på Veien vandret i samme retning. De hadde de samme opplevelsene. De hadde det samme målet. De visste hvor de skulle og ingen fikk hindre dem å fullføre vandringen. De levde som om de var ”fremmede og utlendinger på jorden” (Hebr.11:13). De løp for å vinne en seierspris. De hadde sitt hjemland i Himmelen og vandret deretter.

Vi kan ta lærdom av de første kristnes navn på Menigheten. Vi kan se at alt handler om Jesus og hvem Han egentlig er. Det finnes altså ingen andre veier til Gud. Ikke gode gjerninger, ikke kirkemedlemsskap, ikke ulike ”sakrament” eller troen på rette doktriner. Jesus er veien – bare Jesus. Vi kan også lære at vår Jesus-tro er en vandring. En vandring og en livslang prosess med Herren selv og med hverandre. Kristendom er altså ikke et ”en-man-show”. Det er relasjonsbassert vandring. Som de første kristne har vi også en klar oppfatning om hvor vi er på vei. Vi er på vei til Jehova. Vi er på vei til vårt hjemland. Guds Rike kommer snart til å bli etablert på jorden (Daniel 2:44) og vi ønsker å leve som om den dagen kom i morgen.

La oss i dag minne oss selv og andre på at Jesus i sannhet er Veien!