Gleden over at barna er med

I dag kunne hverken jeg eller kona delta på møtet på Rikets Sal. Like vel var det ikke et spørsmål om barna ikke skulle delta. Når jeg kom hjem fra det oppdraget jeg hadde vært på tidligere i dag, var barna kledd i møteklær og satt i stuen med Bibel i fanget og forberedte seg til søndagsmøtet ved å lese seg opp på ukens studieartikkel.

Jeg var så tilfreds. Så glad. Tenk at jeg har tenåringer i huset som av egen fri vilje sitter å forbereder seg til et kristent møte. Bibelverset i 3.Joh.vers 4 kom til hjertet mitt. Der står det:"Jeg har ingen større grunn til takknemlighet enn dette, at jeg får høre at mine barn fortsetter å vandre i Sannheten".

Var dette min fortjeneste? Ikke egentlig. Var det Guds? Ikke det heller egentlig. Hvem var det da sin?

Husk: Gud hadde også en sønn som valgte å ikke være med. Satan, en av Guds åndesønner (Job.1:6) hadde sett all Guds godhet. All hans makt. All hans visdom. Like vel valgte han av egen frie vilje å gjøre opprør. DEt var ikke Guds feil at han ikke var med i Sannheten.

Misforstå meg rett. Selvsagt skal vi undervise våre barn. Gjør vi det uke ut og uke inn, glemmer de ikke dette når de blir gammel (Ord.22:6), men i bunn og grunn er det å følge Jesus opp til dem selv. Ikke kan vi tvinge. Ikke kan vi true. Vi kan bare forsøke så godt vi kan, i all vår ufullkommenhet,  å reflektere Jehova og Hans egenskaper.

Er ikke barna dine med? Ikke fortvil. Gud har kjent på den samme smerte som du føler på. Bare fortsett å be for dem og lev et liv i rettferdighet, kjærlighet og visdom så vil i hvertfall du reflektere den Far som du vet at de så sårt trenger. Så blir resten faktisk bare opp til dem selv og deres frie vilje.