Mobbing eller sosial dysfunksjonalitet?

Grensen er hårfin. Vi mener ikke å mobbe, men pga at vi mangler sosiale antenner overser vi mennesker, glemmer å invitere folk vi burde invitere og "glemmer oss helt bort" når vi ikke bryr oss om andres ve og vel.

Andre ganger er det motsatt. Vi har sosiale antenner, men overser, glemmer å invitere og bevisst unngår å bry oss om andres ve og vel. Det er mobbing.

Som kristen må begge sider unngåes. Vi må se begge deler som en total katastrofe. Skulle vi mot formodning mobbe blir vi ekskludert av den kristne menighet og det er alvorlig. Nesten like ille er det å kontinuerlig ikke vise andre personlig interesse. Det vitner om at  det er MEG - MITT og MINE som står i sentrum i hjertet og sinn.

Jeg er heldig. Jeg har aldri opplevd noe av dette. Like fult eksisterer både mobbing og sosial dys funksjonalitet. Jeg er dum dersom jeg tror noe annet.

Hva gjør vi? Du (og jeg) er helt nødt til å stoppe opp. Tenke NØYE hvem som er i menigheten vår. Blir de sett? Blir de invitert? Bryr vi oss MER enn den ene kvelden vi er med de?

Sett deg ned. Ta frem blokk og blyant. Skriv ned de du vet behøver venner. Be de hjem. Ring. Send en oppriktig sms. Gå igjennom hele listen din og utvid ditt hjertets dør.

Du er aldri så rik at du ikke behøver en ny venn...