6. Februar ”Om jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt”.

Mange av oss har deltatt i en begravelse. Det er aldri noe hyggelig eller koselig. Hvorfor opplever vi det slik? Døden er jo egentlig en stor del av livet. Alle mennesker skal dø en gang og alle kjenner noen som har avgått ved døden. Likevel blir vi aldri venn med den. For de aller fleste er døden noe ekkelt, fiendtlig og ukjent.

Satan benytter seg av denne uvissheten. Han plager mennesker med frykt for det ukjente. Hebreerbrevet 2:15 kan fortelle oss at mennesker som har frykt for døden, lever i trelldom. Gud vil ikke at vi skal leve slik. Han vil at vi skal møte døden med fred og forventning.

”Om jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt” sier David i Salme 23. Det samme kan vi si, vi som kjenner Jesus. Hvorfor kan vi det? Jo, Jesus, vår paktspartner sier i Joh 11:25-26 ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø”.

Du og jeg behøver ikke frykte for døden. Jesus har overvunnet den for oss. Det er en del av paktsvelsignelsen. Vi kan derfor si som Paulus ”For meg er livet Kristus og døden en vinning. Men dersom det at jeg lever i kroppen gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre” (Fil 1:21-23).

Jesus vil at vi skal møte døden med fred og forventning. Rom 14:7-8 oppmuntrer oss ved å si: ”For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til”.

Han er god dag fri fra frykt!

Disiplene.